Tips: Skjermopptak

Jeg har gjort mange skjermopptak i mitt liv for bruk i undervisning, for å dele erfaringer om pedagogiske muligheter med IKT, spre tips og triks eller bare instruere slekt og venner om hvordan PC/Mac virker. Det kan være utrolig tidkrevende å lage slike skjermfilmer, men jeg har lært meg noen tips og triks som jeg nå deler. Kanskje har du andre tips? Bruk kommentarfeltet og del du også!

Struktur og planlegging:

• Lag en plan og et manus først. Det er flere fordeler: Du sparer tid i selve innspillingen av filmen. Det er lettere å endre eller videreutvikle filmen i ettertid. Du vil få en bedre struktur og pedagogisk fremstilling. Du får fokus på budskapet i hver scene.
• Hold deg til korte filmer, gjerne maksimalt 5 minutter. Tenk modulært. Det er lettere å gjenbruke og dele hvis du har mange små filmer i stedet for én stor med mye.
• Bruk gjerne en standard mal for filmene dine i starten og i slutten. For eksempel ved å vise 15 sekunder fra en powerpoint der du oppsummerer hovedpoengene, har med ditt navn som forfatter, CC-lisens og liknende.
• Variasjon er bra. Tenk gjennom hvordan du kan variere på en god måte uten å forvirre.
• Sett opp miljøet med det du trenger. Vær for eksempel innlogget i systemer du skal bruke, med mindre selve innloggingen er sentralt i det du skal demonstrere. Start programmer på forhånd.

Selve innspillingen:

• Start med bevegelse og lyd med en gang slik at det blir tydelig at dette er en film og ikke bare lyd med et bilde på. Det fins eksempler på opplæringsfilmer som viser et statisk skjermbilde i ett minutt før det kommer noen bevegelse (mens læreren snakker).
• Selv om filmen din er kort (3 minutter) så spill likevel inn i mange mindre deler. Det er nemlig raskere å gjøre et nytt opptak ved feil når du lager mange små delopptak, enn om du tar opp hele filmen din i én operasjon. Pass derimot på å bruke samme filmteknikk (og lydnivå) slik at den som ser sluttresultatet opplever alt som en helhet.
• "Kladd" gjerne første gang. Dette er noen vel anvendte minutter. Se kritisk gjennom det du har laget og noter deg hva som bør endres før du gjør det endelige opptaket. Da oppdager du trolig ting du har glemt, for eksempel unødvendige vinduer som er med på å forkludre budskapet, informasjon som bør anonymiseres og liknende. Erfaring gjør mester, men det er slett ikke noe nederlag å måtte "kladde" før en tar det endelige opptaket.
• Spill inn filmen uten lyd. Mange har for vane å flytte rundt på musepekeren unødvendig, klikke og gjøre andre ting som bare distraherer - mens en snakker. Hvis du bare fokuserer på å ta opp på raskest mulig måte, så unngås unødvendige distraksjoner og du får fokus på oppgaven som skal vises. I tillegg blir filmen kortere. Det er som regel mulig å sette inn vente-bilder i ettertid (i redigeringsfasen) dersom det viser seg at en trenger lengre tid til å snakke enn det en har tatt opp. I tillegg blir det ikke med noen tasteklikk/museklikk når du spiller inn uten lyd.
• Legg på lyd etterpå. Da ser du gjennom det du har filmet og snakker samtidig i henhold til manuset.
• Alternativt kan du snakke samtidig med at du tar opp filmen, men så slette lyden og snakke inn på nytt igjen. Da sikrer du at filmen blir nogenlunde rett første gang (tidsbruk i hver scene) og hensikten med andre gangs lydinnspilling blir da rett og slett å forbedre lydkvaliteten/eliminere tasteklikk.
• Ikke gå for fort. Bruk tid på sentrale ting og vis dialogbokser av betydning lenge nok til at en kan lese gjennom det som er viktig å lese. Kombiner gjerne med zoom-effekt. Unngå også bruk av diffuse snarveier. Ved for eksempel kopiering av tekst, så bruk gjerne menyene eller høyreklikk i stedet for hurtigtaster. Da sikrer du at den som ser på får med seg det som skjer.

Redigering:

• Bruk zoom-funksjonalitet dersom slik fins for å zoome inn på detaljer, men det er selvsagt viktig å ikke overdrive zoomingen. Det er lurt å vise hele skjermen i starten for å sette kontekst, men så zoome inn på det som er viktig. Du kan også panorere over skjermen (dvs beholde zoom-nivået, men flytte bildet slik at du får se nye områder). Dermed kan du sette fokus på det som er viktig til enhver tid. Det kan også være gunstig for seeren dersom du zoomer ut slik at hele skjermen vises. Eksempel: Skal du lage en film der en Web 2.0-tjeneste gjennomgås (i nettleseren), så trenger du ikke å vise hele nettleservinduet hele tiden. Det er vanlig å tenke at et helt vindu må være med i stedet for å kutte tilsynelatende ulogisk opp. Prøv likevel å kutte "ulogisk" for da får du fokus på innholdet! Adresselinjen og navigasjonsknappene trenger ikke alltid å vises. Seeren skjønner fra starten av filmen at dette skjer i nettleseren uansett.
• Legg på forklarende tekstbokser bare der det virkelig er behov for mer informasjon. Kanskje glemte du å si noe viktig eller vil understreke et poeng? Har du en relevant lenke til relatert informasjon? Er det plutselig et nytt tema som tas opp? Prøv også å bruke bare noen få ord (gjerne stikkord) i stedet for lange utgreiinger i tekstboksene dine. Pass også på at slike vises så lenge at en kan klare å lese alt, og at de ikke tar fokus fra andre viktige poenger i filmen din.

Ferdigstilling og deling:

• Ferdigstill filmen i en kvalitet som blir god nok å se på, også i fullskjerm. Vurder å bruke HD-oppløsning.
• Filmen skal gjerne deles med andre. Hvis du laster opp på tjenester som YouTube, Vimeo eller liknende, får du den fordel at andre kan kommentere filmen din, gi karakter og ikke minst inkludere den som en boks i for eksempel blogger, LMS-systemer og andre steder på Internett. Slike tjenester tilbyr gjerne filmen tilpasset ulik båndbredde. Har du for eksempel ferdigstilt filmen i HD-oppløsning, kan seeren likevel velge å få filmen i lavere kvalitet hvis det er treg tilgang til Internett.
• Trygg lagring er viktig. Du har originalen og kan alltids lage nye versjoner eller redigere (endre, oppdatere, videreutvikle) filmen i fremtiden. Originalfilmen er trolig stor fordi skjermopptakene er i full kvalitet. Pass på å lagre originalen på et trygt sted dersom du ikke har plass på din maskin, for eksempel en ekstern disk, USB-minnepinne eller CD/DVD-plate.
• Slike filmer er i høyeste grad åndsverk. Det er mange fordeler å dele med andre men det er ikke frekt å si fra om hvem som har laget filmen. Snarere tvert om - det er med på å øke troverdigheten og seriøsiteten om det tydelig fremgår hvem som er produsent. I stedet for å bare snakke inn navnet sitt (si hvem en er) kan det være lurt å starte og/eller avslutte filmen med å skrive navnet sitt, gjerne med en Creative Commons-lisens. Mange finner motivasjon til å bruke tid (og krefter) på å lage og dele filmer, ved å implisitt profilere sitt arbeidssted eller seg selv. En kan for eksempel skrive litt om i hvilken kontekst filmen er produsert og tenkt brukt: "Denne filmen er utviklet i forbindelse med faget X ved institusjon Y".

Etterarbeid og evaluering:

• Få gjerne tilbakemeldinger fra andre og ta disse konstruktivt. Se også selv kritisk gjennom det du har laget (en stund etter at du har laget det) og noter deg hva du kan gjøre bedre til neste gang.
• Aksepter feil. Feil er ok (til en viss grad). Det kan faktisk øke troverdigheten og live litt opp. Det er utrolig tidkrevende å få til en perfekt film og det er fort å gå i fellen med flisespikking. Om du først skulle gjøre noe anderledes burde du kanskje heller lage en helt annen type film i stedet for å flisespikke?
• Invester i bedre utstyr. Dersom du ofte lager filmer så invester noen kroner i et bedre skjermopptaksprogram og evt. en bedre mikrofon som kan eliminere bakgrunnsstøy (for eksempel viftestøy eller tasteklikk). Det gjør at du får nye muligheter og kan øke kvaliteten på filmene dine.

Punktene over er pensum for de som tar faget "LN504D Læringssystemer, pedagogikk, teknologi og innholdsproduksjon". En av øvingsoppgavene går på å øve seg opp til å lage gode skjermopptak og dele med andre på en effektiv måte.

Til slutt: Her er et eksempel på en film jeg er veldig fornøyd med:

Har du noen tips? Legg gjerne inn i kommentar-feltet.

Donald i Mathemagic-land

Kan Disney formidle matematikk? Her er noen filmer som er høyst severdige. Innimellom er det litt kjedelig (for eksempel 1 minutt med bare spilling på piano) men bare se videre. Mange skoleelever forstår ikke hvorfor teoretisk matematikk er nyttig å kjenne til. Donald og Disney formidler etter min mening budskapet på en utmerket måte. Særlig film 2 og 3 er veldig konkrete.

• Donald i Mathemagic-land del 1
• Donald i Mathemagic-land del 2
• Donald i Mathemagic-land del 3

Som det sies på slutten av film 3: The doors of the future is not open yet. The key is mathematics. La mathematica e l'alfabeto nel quale DIO ha scritto l'universo. Gali.

Fra gangen til PLN

Gangen er ganske viktig. Du kan sitte på kontoret og jobbe så godt du bare vil, men det er ikke så ofte du kommer i prat med andre folk der. Gangen er derimot et møtested. Gangen er det nødvendige bindeleddet mellom viktige fysiske rom, for eksempel ditt kontor og lunsjrommet, andre kontorer, møterom og ikke minst utenomverdenen. Det fine med gangen er at den må gås. Jo mer folk går, jo større er sjansen for å treffe på andre, og jo bedre muligheter har en for personlig læring og utvikling. Gangen er en uformell arena, og det åpner for mange muligheter. Mange gode prosjekter og innovative idéer har sitt utspring fra samtaler på gangen (eller lunsjrommet).

Jeg bodde i 2008/2009 ett år i Kristiansund, men fortsatte i jobben som høgskolelektor ved HiST. Derfor måtte jeg ha hjemmekontor i stuen hjemme. Ulempen med stuen er at det ikke fins en gang derfra til for eksempel lunsjrommet i Trondheim. Jeg var dermed isolert fra å møte kollegaer til en uformell prat. Gangen var unektelig et stort savn.

av tv42 på flickr

I den digitale verden fins det mange ganger, og det fins mange rom. Rommene kalles noder, og gangene relasjoner. De digitale rommene kan faktisk være folk, eller steder hvor folk oppholder seg. Det er mulig å ha ganske mange relasjoner fra meg til andre noder. Et nettverk av noder og relasjoner er ekstra kraftig når det er digitalt, fordi det er uavhengig av tid og sted, uformelt og en potensiell kilde til læring. Man kan faktisk si at et digitalt nettverk (eller sosialt nettverk) er vel så viktig som gangen på arbeidsstedet.

Et personlig læringsnettverk (PLN) kan være digitalt. Jeg vil si at det med fordel kan være digitalt. Jeg ble utfordret til å snakke litt om PLN i en parallellsesjon på delogbruk-konferansen (Sandvika vgs 2009). Det var for så vidt tatt helt på sparket fordi den som egentlig skulle hatt sesjonen var syk. Det å bygge et digitalt (sosialt) nettverk rundt seg selv, har mange fordeler og bruksområder:

• uformelt
• uforpliktende
• kort responstid
• arena for samarbeid og problemløsning
• arena for refleksjon
• arena for læring
• arena for deling
• ...

Arne Krokan sa på delogbruk-konferansen at vi trenger mer kunnskap om hvordan en kan bygge seg et personlig læringsnettverk. Jeg tror han treffer spikeren på hodet. Internett gir oss nemlig muligheter vi aldri før har hatt. For det første gir Internett oss virtuelle ganger å tråkke i, uten de fysiske begrensninger som vanlige ganger har. Redskapene som er tilgjengelige på Internett gjør en solid jobb for å støtte opp under nye arbeidsformer og organiseringsformer. Bloggfellesskapet, web 2.0-tjenester som Twitter, YouTube og Ning, og ikke minst en stadig økende brukermasse som ønsker å dele, skape og bidra, gjør den digitale arenaen enormt viktig for den som vil utvikle seg personlig. For meg er dette PLN, og det blir stadig mer klart for meg hvor viktig PLN vil være i livet mitt fremover. Et PLN trenger ikke bare bestå av relasjoner til digitale venner. Tjenester for å søke opp relevant informasjon er også viktig. RSS og sosiale bokmerkingstjenester er redskap som jeg mener de fleste vil kunne ha god nytte av å bruke i sitt daglige virke.

Året med alenejobbing gjorde det ekstra viktig for meg å utvikle mitt eget PLN. Gjennom blant annet bloggskriving, blogglesing/kommentering, deltakelse på Twitter og i nettsamfunnet delogbruk.no, samt daglig bruk av RSS og sosial bokmerking, har jeg lært mye. Jeg har utviklet meg og satt i gang en metarefleksjon om hva "dette nye" er. Dette innlegget er et eksempel på slik refleksjon.

Når vi blir kjent med, utvider, og aktivt benytter vårt PLN, står vi i fare for å slutte å gå i gangene på jobben. Digital tilstedeværelse tar tid. Det er en skummel trend. Gangen er fortsatt kjempeviktig. Det ser jeg klart og tydelig etter å ha jobbet ett år alene, og kommet tilbake til et sted hvor fysiske ganger fortsatt har stor betydning. Jeg vil derimot oppfordre alle som per i dag bare går i gangene, til å starte med å bygge sitt eget PLN. Det er utrolig nyttig.

Hva tenker du om viktigheten av et PLN? Hvordan bygger du ditt PLN?

Elevmedvirkning: Impulskonferansen 2009

Jeg deltar på Impulskonferansen med foredrag i plenum om "Web 2.0 i undervisningen" (1 time) og deretter ca 2,5 timer praktisk økt i parallellsesjon. Akkurat nå hører jeg på andres foredrag. Det er veldig interessant, og jeg tok noen notater for meg selv som viste seg å være et passende blogginnlegg - også fordi jeg skal vise blogg senere i dag og da er det greit med et oppdatert innlegg på egen blogg. Eva var for øvrig raskest ute (ser jeg på Twitter) med referat som live-blogger.

Det var et interessant og bra foredrag om elevmedvirkning fra Elevorganisasjonen (elev.no). Særlig interessant er det at elevene kan bidra aktivt i planleggingen av hvilke aktiviteter de skal gjøre for å nå et gitt læringsmål. En kan sette opp en matrise kolonnene:

1. Læringsmål
2. Aktivitet/arbeidsmetode
3. Vurdering

Som eksempel ble det blant annet pekt på at hvis læringsmålet er å "lære noe om en historisk person", så kan aktiviteten være å lage et rollespill. Vurderingen blir da kanskje fremføring av rollespillet. Et annet eksempel er læringsmål som går på "Religion". Da kan fordypning i litteratur og liknende være aktivitet, mens elevundervisning kan være vurdering.

Poenget med en slik matrise der en setter opp læringsmålene og planlegger aktivitetene, slik jeg ser det, er at den tydeliggjør hvordan alt henger sammen utover i semesteret. Elevorganisasjonen påpeker at læreren ikke trenger å planlegge og bestemme alt selv - det er viktig at elevene bidrar. Mitt tips her er at en som lærer kan kjøre en spørreundersøkelse der en ber om forslag til mulige aktiviteter+vurdering fra elevene, for ulike læringsmål. Deretter kan en sette opp alle forslagene og kjøre en "poll" i klasserommet der elevene endelig bestemmer hva de skal gjøre. Dette blir både demokratisk og en kreativ prosess. Da skapes engasjement og eierforhold til læringsmålene.

Om lærere og sinker

Det har den siste tiden kommet frem et nytt syn på hvem som er pedagogiske sinker - nemlig de av oss som bruker (tiden på) IKT i læring/e-læring. Mitt bidrag i denne debatten får bli et referat fra NVU-konferansen som gikk av stabelen i mars 2009 i Trondheim. Jeg er herved beviselig en skikkelig sinke på blant annet referatskriving (men bedre sent enn aldri :-)

Jane Hart om "traditional learners" vs "new learners"

I stedet for å være drevet av innhold i klasserommet, hvor en entydig vei (undervisningen) står i sentrum, ser vi tendensen til visuelle lærende som eksperimenterer, "multitasker" og lærer "just-in-time". Elevene/studentene konstruerer sin egen læringssituasjon, gjerne sosialt sammen med andre. Apropos fra meg: En film om Susan og Robert basert på teoriene til John Biggs, understreker også at studentene (elevene) ikke er de samme nå som før, og jeg kan skrive under på at dette stemmer med mine observasjoner over 6 år ved Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Jane Hart om e-læring 1.0 og e-læring 2.0

Elever/studenter liker ikke nødvendigvis e-læring. De setter gjerne likhetstegn mellom e-læring, e-lesing, LMS og tradisjonell tilnærming til læring. Det er ulike måter å drive e-læring på. e-læring 1.0 tar utgangspunkt i transformasjonen, der en skal oversette vanlig undervisning til et digitalt miljø. Undervisningen blir ofte enveis, såkalt "read only" hvor innhold produseres av eksperter i et LMS, og konsumeres av elevene/studentene.

e-læring 2.0 tar derimot utgangspunkt i Web 2.0 og "read/write"-tankegangen. Gratis tjenester åpner for nye læringsformer hvor en lærer gjennom å skape innhold på nye måter, gjerne i fellesskap. Det er motiverende å jobbe i en slik verden. Sosial læring går ut på å dele erfaringer, kunnskap og nyttig informasjon, og å skape innhold. Det handler om å delta, arbeide og lære sammen med andre, men ikke nødvendigvis de andre i klassen. Med Internett som arena må vi tenke nytt på lærerens rolle, og endre hele vår tradisjonelle læringsmodell.

Jane Hart om hvordan et webbasert læringsmiljø kan se ut

Vi bør oppfordre elevene/studentene til å bygge sine egne personlige læringsmiljø (såkalte PLE). En kan la dem velge verktøyene selv (ref. Graham Attwell). PLE har nemlig med kontekst å gjøre, og én tilbyder kan ikke konstruere rammer for alt (noe som står i kontrast til LMS-tankegangen). Videre bør også læreren delta, og til og med danne sitt eget PLE. Hvorfor? For å støtte opp under sin rolle som lærer. Fordi det er essensielt at fremtidens lærere stadig utvikler seg og best utfører sin rolle i læringen. En må dele erfaringer, ressurser, opplegg, idéer, tips og triks med andre. En må reflektere med andre. Hvordan gjøre dette i praksis? Ved å operere i den digitale sosiale sfæren, for eksempel gjennom noen av følgende verktøy:

• Sosiale nettverk: Twitter, LinkedIn, Ning, Facebook, ...
• Kommunikasjon: gmail, Dimdim, Skype, Twitter, ...
• Innhold: Slideshare, flickr, YouTube, sosiale bokmerker, RSS...
• Refleksjon: Blogging, Twitter, ...
• Samarbeid: Google Docs, Udutu, Etherpad, ...

PLE er selvorganiserende og passer derfor godt som uformelle læringsarenaer. De møter behov på et individuelt plan, og passer samtidig godt for brukere av sosiale media. Det er et såkalt "bottom-up-approach" (som betyr at initiativene kommer nedenfra, altså med eleven/studenten i sentrum). Det er utfordringer med et PLE. De som lærer best på tradisjonelle måter og liker strukturerte planer og et klarlagt løp, kan få problemer. Det kreves også en viss kompetanse med dataverktøy, og tema knyttet til datasikkerhet og private data er fort å glemme. Rent konkret vil et system som Elgg kunne dekke mange aspekter nevnt over. Elgg er en sosial nettverksplattform som har wiki, blogg, RSS og sosial bokmerking. Brukerterskelen er lav, verktøyene er integrerte (samme database i bunn). Det er mulig å både kjøre "top down" og "bottom up" samtidig, altså kan en til en viss grad styre som lærer samtidig som PLE-tankegangen ivaretas. Elgg er gratis og open source.

Kjempeviktig epilog (etter min mening)

Så vidt jeg kan forstå Jane Hart, så handler det altså om at verden er i endring og at skolen må endres. Det gjelder ikke bare å få et nytt syn på undervisning der IKT erstatter tavlen, men også på selve læringsmetodene og rollene. Det er virkelig et paradigmeskifte vi står overfor. Fremtidens lærer må opptre anderledes enn den tradisjonelle læreren for å best mulig støtte opp under fremtidens læring. Det er trolig også dette momentet som gjør at mange er så skeptiske. Det er ukjent, og det å være lærer blir en læringsprosess og utviklingsprosess i stedet for noe strukturert og planlagt som en gjennomfører rutinemessig år etter år.

Jeg bruker en miks mellom "e-læring 1.0", "e-læring 2.0" og "tradisjonell undervisning" for å engasjere, aktivisere og motivere. Det som er et kjempeviktig poeng er at jeg ikke er utdannet pedagog, men likevel trer inn i fremtidens læringsarena med små og store skritt, og en vilje til å prøve ut, vinne erfaringer, prøve, feile, dele, reflektere og diskutere. Det gjør mange andre også, I VENTE PÅ PEDAGOGISKE MENTORER OG RÆSERE.
Så ja: Vi er pedagogiske sinker, og vi gleder oss virkelig til at de som kan klassifiseres som "pedagogiske ræsere" skal vise oss vei. Men ikke nøl med dette for fremtiden er allerede godt i gang.

PS

Jeg beklager at jeg ikke har delt dette referatet før nå, men som sinke-ute-av-skapet er jeg vel automatisk unnskyldt. D.S.

Gode presentasjoner og Powerpoint 2010

Jeg har lagd ganske mange presentasjoner i mitt liv, og merker at jeg stadig utvikler meg, men fortsatt har veldig mye igjen å lære. Det er derfor spennende å se en demo av hva Powerpoint 2010 kan by på (video under). Det konkurrerende programmet Keynote (fra Apple) har i et par år hatt mange av de samme mulighetene, og neste Keynote-versjon kommer sikkert med mye nytt for å "matche" Powerpoint. Likevel - det viktigste spørsmålet er ikke knyttet til om en velger Apple eller Microsoft. Det som trengs er å gå bort fra den tradisjonelle måten å tenke presentasjoner på, og etter min mening er dette delvis et ansvar som programvaren må ta på seg.

Det mest interessante med Powerpoint 2010 er å se hvordan brukergrensesnittet for å lage gode presentasjoner er lagt opp. 95% av verdens presentasjoner består av (alt for mange) kulepunkter. Det er her utfordringen ligger - å få folk til å tenke anderledes når de skal bygge opp sine presentasjoner. Det er derimot ikke slik at fancy overganger og speileffekter er mest riktig å bruke, og at det er viktig at programvaren har mest mulig slik funksjonalitet. Det å lage gode presentasjoner er en kunst, både med tanke på utseende, hva en vil presentere og hvordan en strukturerer innholdet. I tillegg er det viktig å forstå samspillet mellom det deltakerne ser, og det du sier som foredragsholder. Edward Tufte har kritisert måten Powerpoint brukes på, særlig bruken av kulepunkter som ofte resulterer i "cognitive overload". Det å gå bort fra kulepunktene, eller kanskje heller, gå bort fra den tradisjonelle måten å bygge opp/holde en presentasjon på, krever en ny tenkemåte. Kulepunkter kan ha mye for seg, men bare om de brukes gjennomtenkt og riktig. En bok som har god teoridiskusjon og med mange fine eksempler på hvordan en kan tenke nytt om sine presentasjoner og gå over i mer visuelle tankebaner, er Slideology av Nancy Duarte. Anbefales!

Jeg har lært mye om gode presentasjoner bare ved å bruke programmet Keynote. Apple har tatt et veldig riktig steg ved å oppfordre brukere av Keynote til å benytte såkalte "smart builds" og "magic moves" som setter det visuelle (bilder) i fokus. Dette (og mer til) har gitt meg som foredragsholder ny lyst til å lage anderledes, mer visuelle presentasjoner. Tilbakemeldingene vitner om at publikum også liker noe som ikke er så preget av kulepunkter. Jeg brukte først Powerpoint for Windows, så Powerpoint for Mac, men byttet for 2 år siden til Keynote etter å ha oppdaget hvordan Keynote implisitt hjelper meg til å tenke mer visuelt. Kreative mennesker klarer alltids å lage flotte presentasjoner uansett hvilken programvare de bruker, men ikke folk flest. Det er derfor etter min mening viktigst av alt at programvaren oppfordrer oss til å lage gode presentasjoner.

Jeg håper derfor at PowerPoint 2010 kan oppfordre sine millioner av brukere til å tenke nytt slik at vi slipper å se de samme rekkene med kulepunkter på konferanser og foredrag heretter. Vi bør snart være modne til å ta steget mot bedre presentasjoner, etter snart 15 års kulepunkt-trening med PowerPoint/Keynote og tilsvarende verktøy. Det er da også spennende å se hvordan Web 2.0-verktøy som for eksempel Prezi oppfordrer oss til å tenke helt nytt og tilbyr noe radikalt anderledes enn Powerpoint/Keynote.