Scrivener - et fantastisk skriveverktøy

Scrivener er et fantastisk skriveverktøy for å rette fokuset på innholdet, og fjerne fokuset fra formatteringen. Trenger du å skrive godt innhold som henger sammen, sikre at det er en eller flere røde tråder i det du skriver, eller har behov for å omorganisere teksten din en del mens du skriver? Da er Scrivener verdt å se nærmere på.

Lærere som lager lærestoff, forskere som skriver vitenskapelige avhandlinger, studenter som skriver oppgaver og forfattere som skriver bøker - verden over - bruker Scrivener. Konseptet er å tilby funksjonalitet som lar deg lage innhold, organisere og omorganisere til du får det riktig, og til slutt eksportere resultatet til for eksempel et word-dokument. Først da - når teksten er ferdig innholdsmessig - bør du nemlig bruke tid på formatteringen (i følge folkene bak Scrivener). Jeg var skeptisk til denne påstanden, men gav verktøyet en sjanse og ble ikke skuffet. Tvert i mot. Jeg ble så imponert og fascinert at jeg bare måtte blogge om erfaringene!

Figur 1: Med Scrivener får innholdet og selve skriveprosessen fokus, og du har ulike måter å se innholdet på. Klikk på bildet for å åpne i større versjon

Det begynte med at jeg fikk Scrivener "gratis" som del av pakken "Macheist" som jeg kjøpte høsten 2012. Mange skrøt på Twitter av Scrivener, og jeg fikk lyst til å sjekke ut hva dette var for noe. Jeg gikk gjennom en tutorial som tok to timer, og lærte meg dets grunnleggende funksjonalitet. Ja - det er en høy læringsterskel, men det sier meg at når det først er lært er det desto mer nyttig. Etter de to timene så jeg potensialet med verktøyet, men det gjenstod fortsatt å prøve det i praksis.


Jeg bestemte meg for å forbedre et eksisterende øvingsopplegg ved å endre på øvingsteksten i de 5 gamle øvingene i faget Sosiale medier (5 studiepoeng, IINI2004). Utfordringen var å lage en bedre rød tråd og samtidig ta vare på gode elementer fra det gamle opplegget.

I gamle dager ville jeg lagd 5 nye dokumenter i Word. Jeg ville åpnet 5 gamle og limt inn tekst derfra i de 5 nye. Det krever ikke at 10 dokumenter er åpne samtidig i Word, men det krever at 10 dokumenter er "åpne i hodet mitt" samtidig. Jeg må nemlig ha oversikt over gammelt innhold og nytt innhold, og holde styr på hvilke seksjoner som kan klippes herfra og derfra. Det hadde gått helt fint, men ville krevd maksimalt fokus, og om jeg ble avbrutt ville jeg vel nesten måtte starte på nytt neste gang. 

Jeg kunne brukt et tankekart, og da ville jeg fått oversikt over innholdet i gammel struktur og lett kunne reorganisere til ny struktur. Men linken mellom gammel tekst, ny tekst og tankekartet vil ikke være særlig god. 

Jeg bestemte meg derfor for å teste ut hvorvidt Scrivener kunne brukes som verktøy, siden det gir fokus på skriveprosessen og innholdet. Formatteringen er irrelevant på et så tidlig stadium i utviklingsprosessen. Det er mer enn nok å holde styr på den røde tråden. I Word og andre verktøy får formatteringen fort fokus enten man vil eller ei, og det er vanskelig å få oversikt over 10 dokumenter som er åpne samtidig. I Scrivener er det (mye) lettere. Den korte historien er at Scrivener overrasket meg veldig positivt. Jeg var ferdig med hele omstruktureringsjobben på et par timer og hadde da i tillegg fått skrevet teksten til en av øvingene, lagt en plan (med rød tråd) for de andre øvingene, og i tillegg skrevet et veldig vanskelig notat om PLN. Jeg er ganske sikker på at jeg ville brukt mye mer tid på dette enn to timer, og med dårligere resultat om jeg hadde kjørt den gamle metoden med Word-dokumenter. 

Figur 2: Det å kunne stille opp dokumenter side om side er ikke noe nytt, men det er ikke det som gjør dette oppsettet effektivt. Det du ser er nemlig ikke to dokumentvinduer, men to vinduer med dokumenter inni. Et dokument kan når som helst byttes ut med et annet, og det gjør Scrivener veldig egnet til å jobbe effektivt med lange, kompliserte tekster eller en rekke dokumenter samtidig. Ser du forskjellen? Jeg måtte prøve det i praksis for å forstå hvor vanvittig kraftig dette er... Klikk på bildet for å åpne i større versjon

Ble du nysgjerrig nå på metoden? Jeg gjorde slik:

• Jeg importerte de gamle øvingene (sos-oving1 til sos-oving5, se figur 2) inn i Scrivener. Dette var word-filer og derfor ble formatteringen med, men det er greit. Hensikten for min del var bare å få oversikt over hva de gamle øvingene inneholdt. 
• Jeg skrev et sammendrag i synopsis-feltet ved å trykke på Inspector til hvert dokument, og skrive der (figur 2) 
• Jeg lagde fem-seks nye dokumenter som var tomme, disse representerte ny øving 1, 2, 3, 4 og 5 samt et ekstra notat til øving 2 (figur 1 og figur 2)
• Jeg gikk til corkboard view og kunne nå se hva gammel øving 1, 2, 3, 4 og 5 handlet om, siden teksten fra synopsis vises tydelig. Dermed var det lett å se hva nye øvingene burde handle om og skrive direkte inn i corkboard view (figur 1). Da ser jeg også hva som skal/kan gjenbrukes fra gamle øvinger, og ser helt tydelig den røde tråden gjennom opplegget. 

Så kommer utfordringen: Gjøre om stikkordene skrevet inn i corkboard-view (synopsis-feltet) til ny øvingstekst. Altså gjøre ferdig øvingen. Og det er her Scrivener fremstår som genial slik jeg ser det. Som figur 2 viser, så kan en kjøre todeling av skjermen, og ved å klikke i den ene ruten og så velge noe fra venstrestolpen, vises det dokumentet der. Ved å klikke i den andre ruten og velge noe annet fra venstrestolpen, vises det dokumentet der. Ergo ser jeg to dokumenter i hver sin rute, og kan lynraskt bytte mellom dokumentene som skal vises i hver rute. Det fins faktisk en enda enklere metode enn å måtte klikke i margen - jeg kan nemlig bruke Cmd+Alt+pil opp eller ned for å bla til forrige/neste dokument i henhold til listen i venstrestolpen. Altså navigasjon mellom ulike dokumenter. Ruten står fast, og slik kan jeg lynraskt titte på for eksempel gammel øving 3 eller 4 i venstre-vinduet for å se om de har noen momenter som skal inn i ny øving 2 som vises i høyre-vinduet. Tilsvarende: hvis jeg ser at noe passer i for eksempel ny øving 5, så trykker jeg Cmd+Alt+pil ned tre ganger, og da viser høyre-vinduet ny øving 5-dokumentet.

Noen observasjoner:

• Jeg kan når som helst gå til corkboard-view (eventuelt lynraskt ved å trykke på Cmd+2). 
• Hvorfor er det så viktig at jeg kan navigere raskt? Fordi da mister jeg ikke fokus på den tanken jeg har i hodet. Omstrukturering av innhold er veldig mentalt krevende. Ved bruk av Word må 10 åpne dokumenter samtidig holdes styr på. Det er da fort gjort at idéer glemmes bort fordi en bruker tid på å hente fram riktig dokument, og en får også mye dårligere oversikt. Det er komplisert nok å ha alt i hodet som skal hit og dit når jeg omorganiserer. 
• Scrivener tilbyr mye mer funksjonalitet og snarveier enn bare to-dokumentsvisning. Alt gjør at jeg kan fokusere 100 % på innholdet. Det å lære seg å navigere raskt i teksten med tastaturet er vel anvendt tid, og sitter snart i fingrene på samme måte som det å klippe ut og lime inn tekst med tastaturet. 
• Det fins også en rekke mer avanserte funksjoner som er ment å støtte deg i skriveprosessen. Tagger, metadata, mulighet for å sette status på hvor ferdig et dokument er, søke opp innhold på ymse vis, og så videre.

Det er mulig å formattere teksten helt enkelt med overskrifter, punktlister og liknende, men poenget med Scrivener er å få fokus på innholdet, ikke formatteringen. Som vist i figur 3 kan du få ekstra fokus på innholdet ved å gå i fullskjermmodus - da får du svarte felter på sidene og kun innholdet synlig. Tekststørrelse og bredde på de sorte feltene kan selvsagt justeres etter ønske. En fin egenskap ved fullskjermmodus er at du alltid skriver midt på skjermen. Det gjør at du kan se midt på skjermen, noe som er lite anstrengende. Hver gang en ny linje påbegynnes, flyttes arket heller enn markøren, akkurat som på en gammel skrivemaskin. Dersom du ikke liker dette kan du slå av funksjonen i innstillingene. Liker jeg det? Ja, veldig godt. Jeg har aldri skrevet slik før, men nå vil jeg ikke ha det anderledes!

Figur 3: Fullskjermmodus i Scrivener fjerner ikke bare alt som kan forstyrre deg, men du har også full kontroll på bredden og størrelsen, bakgrunn, skrifttype etc (uten at skrifttypen i dokumentet endres selv om du skriver med det du trives best med å se på skjermen). I tillegg kan du skrive i skrivemaskinmodus, noe som alltid gjør at du kan se midt på skjermen. Det er lite slitsomt for øynene og verdt å prøve. Klikk på bildet for å åpne i større versjon

Jeg fikk så fin flyt i skriveprosessen skissert ovenfor at jeg kommer til å bruke Scrivener til mye skriving fremover:

• Tipsserie om effektivitet på itfag-bloggen: Består i praksis av 15-20 blogginnlegg som må henge sammen og bygge på hverandre. De jeg har skrevet til nå kan jeg importere inn i Scrivener, mens de andre kan jeg skrive fra bunnen av i Scrivener i stedet for å føre rett inn i Wordpress. Scrivener eksporterer forresten til HTML som ren (les: clean) HTML og ikke noe dill-dall-tagger slik andre programmer gjør. Dermed kan jeg veldig lett lime resultatet inn i Wordpress når et innlegg er ferdig skrevet. Det at Scrivener fokuserer på innhold, betyr ikke bare at du må forholde deg til tekst. Du kan importere bilder og andre medieressurser uten problemer. Det er bare formatteringen du ikke skal bry deg med! 
• Papers: Vitenskapelige papers er gjerne 5-10 A4-sider lange, og på engelsk. Det er veldig krevende å strukturere teksten på en god måte og få teksten kort nok. Hvilke argumenter skal først og sist? Ofte starter en å skrive, og må så omstrukturere. Til slik skriving kan en med fordel bruke Scrivener. Da får en fokus bare på innholdet. I tillegg er omorganisering veldig lett ved å enten dra på ulike "dokumenter" i venstre-stolpen, eller ved å dra rundt på dokumentene i corkboard-visning. Paperet ditt er nemlig ikke ett dokument slik Scrivener ser det, men en samling av mange små dokumenter (eller seksjoner). Og det er der forskjellen fra for eksempel Word blir tydelig - i Word lager du ett dokument og skriver på det. I Scrivener tar du utgangspunkt i idéer du har og lager ett dokument for hver idé, tanke eller tema. Du kan velge å vise et og et dokument i hovedruten, eller markere flere i venstrestolpen og slik se en lang strøm av disse dokumentene i hovedruten. I siste fall blir det på samme måte som i Word, men i Word kan du (så vidt jeg vet) ikke fokusere på kun en del. Du kan skrive synopsis (sammendrag) for hvert dokument og slik få oversikt over hva alt handler om og identifisere røde tråder (corkboard-view ala figur 1). I tillegg gjør Synopsis og notis-feltet det mulig å skille tanker og idéer fra innholdet du skriver, noe som er veldig smart. Det er mer vrient å få til i Word. 
• Leksjoner: Du kan skrive enkeltleksjoner eller hele fag i Scrivener. Jeg holder på å omorganisere faget IKT i læring (IFUD1044, 10 studiepoeng) og bruker Scrivener til det. Det gir meg en helt annen oversikt og gjør det lett å flytte rundt på tekst hit og dit slik at det henger bedre sammen enn før. 

Digresjon: Dette blogginnlegget skrev jeg i Evernote, ikke i Scrivener. Hvorfor det? lurer du kanskje på. Hvorfor det? lurer jeg også på. Gammel vane er trolig svaret. Det burde vært skrevet i Scrivener!

Oppsummert: Scrivener er et verktøy som har høy læringsterskel. De har laget en "tutorial" som tar ca 2 timer å lese gjennom, i form av et Scrivener-prosjekt en skal lese og redigere i. Da lærer man ikke bare grunnleggende funksjonalitet, men ser også mer tydelig hvilke muligheter dette fantastiske verktøyet åpner for. Scrivener fins både for Windows og Mac og anbefales på det varmeste. Legg gjerne igjen en kommentar om du har spørsmål, noe var vanskelig forklart, eller har egne erfaringer som er verdt å dele om Scrivener. 

Blogg - et nav i 2.0-verdenen

Dette innlegget er en del av tipsserien om Web 2.0 og tar opp hva blogg er og hvordan en blogg kan brukes. En blogg er etter min mening en av de mest sentrale tjenestene innen Web 2.0 og verdt å bruke for både privatpersoner, lærere, studenter/elever, næringsliv, organisasjoner og andre samfunnsaktører. Innlegget er en del lengre enn et vanlig blogginnlegg, noe som skyldes at det er lærestoff i flere nettbaserte fag ved HiST, blant annet IKT og læring (LN504D), Sosiale medier (LN203D) og IT Introduksjon (LN307D). Det er forsøkt skrevet slik at det kan gi mening for alle.


Hva er en blogg?
En blogg er i utgangspunktet en slags dagbok på nett, hvor en kan skrive ned tanker, erfaringer, ting en interesserer seg for eller synspunkter. Blogg kan brukes til mye, for eksempel

PLN for lærere

I går snakket jeg ca tre timer på Rogalandskonferansen 2011 i Haugesund. Her er to presentasjoner:

• En om PLN myntet på lærere
• En om bruk av Web 2.0 i undervisningen og hvordan Web 2.0 kan integreres med it´s learning

PLN står for personlig læringsnettverk. Hva er det og hvorfor er det veldig sentralt å ha for lærere? Hvordan bygge et PLN raskt og effektivt? Hvilke verktøy anbefales? Strategier? Metoder?

PLN for lærere

View more presentations from Svend Andreas Horgen

Her er presentasjonen om hva Web 2.0 er, hvordan det kan brukes i undervisning, hva sosiale medier og Web 2.0 betyr for læring, og noen erfaringer på hvordan it´s learning og Web 2.0-verktøy kan spille sammen. Puh!

Web 2.0 (og it´s learning) i undervisningen

View more presentations from Svend Andreas Horgen

Du har kanskje sett tidligere versjoner av disse presentasjonene før? Har finpusset litt nå og lagt til nye eksempler og lastet opp på nytt på Slideshare. Synes du disse er nyttige, så gjerne spre til andre. Hva tenker du om ditt PLN, forresten? Veldig interessant å høre!

Hvordan lage en undersøkelse i it´s learning?

Hvordan lage en spørreundersøkelse i læringsplattformen it´s learning? Jeg får ofte dette spørsmålet, og har derfor like greit laget en liten videosnutt som viser hvordan det gjøres. Undersøkelser er anvendelige fordi de kan deles ut "eksternt" til hvem som helst. Det er også relativt god oppsummering av resultater i undersøkelser i it´s learning.

Håper videoen blir til nytte. Den kan ses i fullskjerm (er spilt inn i HD 720p). Hva bruker du undersøkelser til, forresten?

Samskriving med Etherpad: gode eksempler

Dette innlegget er en del av tipsserien om Web 2.0 og tar opp hva Etherpad er. Innlegget har en video som viser hvordan Etherpad kan brukes til å samskrive spontant, både på møter, på konferanser og i undervisningssammenheng. Til slutt diskuteres noen kreative måter å bruke Etherpad på. Akkurat dette blogginnlegget inngår også som lærestoff i flere nettbaserte fag ved HiST, blant annet IKT og læring (LN504D), Sosiale medier (LN203D) og IT Introduksjon (LN307D) men er skrevet slik at det kan gi mening for alle.


Hva er Etherpad?
Etherpad er en tjeneste som virkelig kan endre hvordan en tenker om nettbasert samarbeid. Brukeren får se en enkel webside med et stort felt for å skrive tekst. I utgangspunktet kan 16 personer skrive samtidig, og det er tilnærmet ingen merkbar tidsforskjell fra noen skriver til det vises på skjermen til de andre. Etherpad er så synkront som du kan få det, men det er også mulig å bruke det til asynkront samarbeid.

Bruksterskelen er meget liten. Hvem som helst kan opprette et nytt dokument, og det kreves ingen innlogging. Det eneste en trenger for å kunne skrive, er lenken til det nye dokumentet. Den som oppretter dokumentet må spre lenken. Det er mulig å lage sin egen, beskrivende lenke på et nytt dokument, bare ved å skrive adressen til Etherpad og et ønsket postfiks bak skråstreken. Et eksempel på en slik selvvalgt lenke er http://etherpad.hist.no/iPadApps (der iPadApps er selvvalgt).
Du kan bruke ulike "padder" ved behov. Det er mulig å opprette temporære dokumenter eller mer varige dokumenter. Merk at paddene dine ikke beskyttes. Andre som kommer over lenken kan se innholdet og endre på innholdet.

Her følger noen bruksmønstre som har til hensikt å utvide forståelsen for slike verktøy, og inspirere til godt bruk.

1. Spontan samskriving på en konferanse
Etherpad kan brukes til å samskrive på konferanser eller i undervisningstimer. I stedet for å drøfte dette side opp og ned, har jeg laget en video som viser hvordan Etherpad kan brukes kreativt. Spill gjerne av i HD-kvalitet og fullskjerm:




2. Felles idémyldring
Etherpad passer godt til felles idémyldring rundt et tema. En kan bruke et slikt felles dokument under møter, men også i eller mellom undervisningsøkter. Idémyldring kan knyttes opp mot læring. For eksempel kan læreren si at nå har vi gjennomgått "tema X", og det fins en rekke argumenter for å "bla bla bla". Så må studentene skrive de argumentene de kommer på - i fellesskap.


3. Problemløsning i fellesskap
Våren 2010 underviste jeg i faget Operativsystemer med Linux. Jeg lagde noen teorioppgaver i et nytt Etherpad-dokument og bad studentene om å besvare oppgavene i løpet av en undervisningstime. Dette er vist i bildet under. Siden en i Etherpad kan skrive navnet sitt og velge en farge, blir det med en slik øvelse veldig transparent hvem som bidrar og ikke. Når studentene må gjøre oppgavene i fellesskap, blir det viktig å utvikle strategier for arbeid og læring. Min erfaring er at læreren må si tydelig fra om hva som er målet med oppgaven, og gi tips til hvordan en kan fordele arbeidet og lære av det andre skriver.

Klikk på bildet for å åpne i større versjon

4. Møteverktøy
I prosjektet ASSESS 2010 bruker vi Etherpad og Skype til å jobbe effektivt. Da samskriver vi møtereferatet, idéer og tanker underveis, samtidig som vi snakker sammen på Skype. Deltakerne i prosjektet sitter i Steinkjer, Trondheim, Oslo og Skien. Dette blir utrolig effektivt i praksis og anbefales for alle som har "fjernmøter". Det er selvsagt gunstig å kunne møtes fysisk, ansikt til ansikt, men kan en likevel driste seg til å tenke at noen møter hvor en i dag samles og møtes fysisk, kunne blitt vel så effektive og gode om en satt på hvert sitt kontor og snakket over Skype+Etherpad? Fysisk er bra, men ikke alltid optimalt effektive.


5. Bygge en erfaringsbase
En wiki egner seg til å bygge en erfaringsbase, men terskelen kan være stor. Jeg opprettet nylig en Etherpad-side for å samle erfaringer norske iPad-brukere har gjort seg om gode iPad-applikasjoner. Her har en rekke personer bidratt, og listen er blitt lang og strukturert. Siden Etherpad-dokumentet kan slettes/vandaliseres, har jeg passet på å laste ned innholdet som tekstfil (menyen øverst til høyre) med jevne mellomrom. Det morsomme er at mange av de som bidrar, kjenner jeg ikke. Ved å spre lenken på for eksempel Twitter, når en ut til helt nye personer.


Til slutt litt viktig historikk
Etherpad som tjeneste ble fort populær, og hadde en god teknologi for synkront samarbeid. Tjenesten ble kjøpt opp av Google i 2009. Google planla å bruke teknologien i sin tjeneste Google Wave (som nå er lagt ned), men heldigvis ble Etherpad gjort tilgjengelig til gratis nedlasting. Hvem som helst kan installere Etherpad på sin tjener. Mange har gjort det, også i Norge, blant annet Høgskolen i Sør-Trøndelag (min nåværende arbeidsgiver). HiST ønsker at hvem som helst kan bruke tjenesten på adressen http://etherpad.hist.no, og vi har også økt kapasiteten fra 16 til 32 samtidige brukere.
Hvilke erfaringer har du til bruk av Etherpad? Har du gode eksempler? Som vanlig er alle kommentarer verdifulle.

Denne tipsserien om Web 2.0 er utviklet av Svend Andreas Horgen og bygger på erfaringer fra eget bruk, kurs om Web 2.0, IKT og læring i regi av TISIP, og nettbasert undervisning (for de som vil studere fulltid eller ta etter-videreutdanning hjemmefra) ved HiST. Serien er skrevet både for de som ønsker å lære mer om ulike Web 2.0-tjenester i praksis, og de som allerede har erfaringer med den aktuelle tjenesten/verktøyet. I tillegg til konkrete tips, er det refleksjoner om god bruk og noen tanker om suksessfaktorer, beste praksis og nytteverdi. Det kan godt være at du har verdifulle refleksjoner, erfaringer eller andre kommentarer. Legg gjerne igjen en kommentar! Siden alle innlegg i serien er tagget med Tipsserie2, kan du bruke denne lenken http://gjemmesiden.blogspot.com/search/label/Tipsserie2. Spre gjerne til andre! Hele hensikten med å publisere en slik serie på en blogg, er å spre erfaringene og få innspill som gir merverdi til innholdet.

Om Twitter og sikkerhet

I dette innlegget vil jeg rette fokus mot Twitter-sikkerhet generelt og tilgang for 3.parts applikasjoner spesielt. Mange kan allerede dette, men jeg prøver å reflektere over sikkerhet med utgangspunkt i hvordan weben er programmert, hvordan tjenester kommuniserer seg i mellom, og hva dette kan innebære med tanke på strategier for sikker bruk.

Bakgrunn: Phishing er høyaktuelt

I etterkant av jordskjelvet i Chile februar 2010 var det flodbølgevarsel mange steder i Stillehavet/Asia, blant annet på Hawaii. Den 27.februar var det veldig mange som sendte Twitter-meldinger med informasjon, observasjoner fra folk på Hawaii, lenke til direktesendinger, bilder og analyser. Spammerne hev seg raskt på og sendte tilsynelatende flodbølge-relaterte meldinger med lenker til sitt innhold (for eksempel porno, spyware eller phishingforsøk). De utnyttet med andre ord en katastrofesituasjon til å prøve å lure andre. Det er fort å gå i fellen for brukere som er opprørte og desperate etter å få informasjon, eller bare ønsker å følge med "live". Forkortede lenker (bit.ly og tiny.url) er smarte for å spare tegnplass, men en flott metode for å lure folk.

I forrige blogginnlegg tok jeg utgangspunkt i et konkret phishing-forsøk på Twitter og så på hvorfor brukere lett kan gå fem på og hvordan hackeren tenker for å realisere phishingen i praksis. Phishing er en varig trussel, og det kommer stadig nye og troverdige phishing-forsøk og metoder. Målet med slike angrep er som regel å samle inn flest mulig brukernavn/passord. Mange brukere har samme passord på ulike tjenester, så verdien av en stor passordsamling er gull verdt for hackeren, men det kan også være andre motiver for å fiske til seg brukerdata.

Om du først blir utsatt for angrep eller har mistanke om at noe er galt, så er det mest åpenbare tiltaket å endre passordet så raskt som mulig. Da vil ikke lenger en eventuell hacker kunne misbruke kontoen din. Tilsynelatende.

But behold. There is more.

Connections-innstillingen i Twitter

Etter å ha dypdykket litt i Twitter+phishing og blant annet fått tips av @AtelierKari, er det ett tiltak som er minst like viktig som å regelmessig endre passord, og som alle bør gjøre fra tid til annen. Under Settings på twitter.com er det en arkfane som heter Connections. Her vises alle 3.parts applikasjoner som har tilgang til å gjøre bruk av Twitter-kontoen din. Du har selv godkjent (autorisert) slike, men du har trolig ikke lagt dem til via Twitter-innstillingene.

Bildet over (klikk for stor versjon) viser en applikasjon som jeg brukte for en tid tilbake. Jeg ønsket å generere et bilde av mine følgere på Twitter til bruk i en presentasjon om sosiale medier (på en konferanse). Jeg fant tjenesten Twilk, som kan lage et flott collage-bilde bestående av profilbildet til alle mine følgere (til høyre, klikk for stor versjon).

Twilk trenger derimot aksess til min brukerkonto for å kunne gjøre dette (fordi Twitter sitt API krever autentisering fra applikasjoner som for eksempel vil lese meldingshistorikken til en bruker). Jeg måtte derfor gi Twilk tilgang til Twitter før Twilk kunne sette i gang med jobben. Ser du et potensielt faremoment her?

OAuth, 3.partsapplikasjoner og API

La oss først se kort på hva et API er. Jeg har selv programmert et lite system som poster Twitter-meldinger automatisk i kraft av en annen bruker. Det brukte jeg til å spre 150 mac-tips automatisk utover sommeren 2009. For å få til det, måtte jeg gjøre bruk av Twitter-API-et. Det har Twitter-utviklerne programmert slik at andre utviklere (meg for eksempel) kan gjøre nytte av sentral funksjonalitet i Twitter, det være seg å poste meldinger, lese meldinger, telle opp antall følgere, hente ut brukernavnet til følgere og så videre. API-et gir tilgang til verdier Twitter har, slik at andre utviklere kan lage egne systemer som bruker disse verdiene.

Twilk (nevnt over) bruker noe som heter OAuth, en åpen protokoll for å autorisere tilgang til en tjeneste fra en annen via et API. Med OAuth kan utviklere lage programvare/tjenester som gir tilgang i kraft av en bruker på en annen tjeneste. Siden Twilk bruker OAuth mot Twitter vil Twilk ikke få brukernavnet og passordet mitt, men har likevel tilgang til å operere mot min konto. OAuth brukes som metode for å gi Twilk privilegier for min Twitter-bruker. Det er bra, for det er nettopp det som må til for å utføre jobben. Jeg vil at Twilk skal kunne hente alle profilbildene til mine følgere, og sette disse sammen til ett stort bilde sortert etter frekvens på hvor ofte vi har kommunisert på Twitter. Jeg vil derimot IKKE at Twilk skal få passordet mitt, for jeg vet ikke hvem som har laget Twilk og stoler ikke på at de har ærlige hensikter. Altså kun tilgang, intet passord. OAuth sikrer dette.

Når bildet jeg "bestilte" var ferdig laget av Twilk, så ønsket jeg ikke å lage flere. Dette var altså en engangsbruk for meg. Men - det jeg nå har oppdaget (en måned i etterkant) er at Twilk fortsatt ligger inne med aksess som autorisert 3.partsapplikasjon under Connections-innstillingen i Twitter! Dette er utrolig skummelt. Jeg kan bytte passord og føle meg trygg, men Twilk har likevel tilgang. Tenk over hvilke følger dette egentlig har. Det er jeg som først gav tilgang og den er vedvarende. Twilk har ikke passordet mitt, men kan likevel operere mot kontoen min slik de vil. De kan faktisk sende spam-meldinger i mitt sted, selv om de har lovet meg på websidene deres at de kun skal samle inn alle profilbilder til mine følgere. Jeg stoler på at de ikke gjør det, men kan jeg være sikker?

Tiltak for beskyttelse

Svaret er nei. Jeg kan ikke stole på Twilk, og jeg kan ikke stole på noen andre aktører. La oss ta noen tankeeksperimenter (med Twilk som tilfeldig hypotetisk eksempel :-) Twilk kan starte med ærlige hensikter, men bli kjøpt opp av uærlige mennesker. Twilk kan være designet til å være tilsynelatende nyttig mens hensikten egentlig er å lure folk til å gi tilgang til deres aller helligste på Twitter. Twilk eller en hvilken som helst annen Twitter-tjeneste kan lure meg. Jeg vet ikke, og derfor må jeg ta forhåndsregler.

Dersom du gir tilgang til en 3.parts tjeneste i Twitter-sammenheng, så foretrekk de som benytter Oauth. Vær skeptisk hvis tjenesten ikke bruker OAuth, men eksplisitt ber om ditt brukernavn og passord. Vil du virkelig leke med ilden, så kan det være lurt å endre Twitter-passordet først (for eksempel til "1234"). Logg så inn (lek med ilden), bruk tjenesten, gjør deg ferdig og endre deretter tilbake til ditt opprinnelige passord igjen. Da har en potensiell uærlig aktør fått et ubrukelig passord.

Slett 3.partstjenester fra Connections-innstillingen med en gang du er "ferdig" med å bruke dem.

Twitter anbefaler selv på sine websider å sjekke Connections-innstillingen jevnlig (takk til @AtelierKari for lenke. Dette gjelder selv om du ikke mener du har gitt tilgang til noen 3.partsapplikasjoner! Du kan nemlig være "hacket" uten at du vet om det, og hackeren kan ha gitt tilgang til applikasjoner i ditt sted. Hvis det skjer, så har hackeren kontroll selv om du bytter passord, fordi slike applikasjoner er autoriserte en gang for alle uavhengig av hvor ofte du bytter passord. Fjern de tjenester du får listet opp som du ikke har et aktivt forhold til. Da bør du være rimelig trygg. Dette kan virke paranoid, men du vet aldri hvordan mennesker bak slike tjenester har tenkt og programmert løsningen sin. Tjenester som kan synes profesjonelle og nyttige, kan i virkeligheten være et skalkeskjul for noe helt annet.

I tillegg til alle tiltakene nevnt i dette innlegget (med evt. kommentarer) bør du også se på forrige blogginnlegg med kommentarer, som lister en del viktige tiltak for å beskytte seg mot phishing. En viktig strategi er for eksempel å anse varsler som kommer per e-post kun som en varsling om at noe er nytt, ikke som en snarvei til dette nye (sier sikkerhetsguru Bruce Schneier). Altså må du logge eksplisitt inn på tjenesten i stedet for å klikke på lenken. Det tar litt mer tid, men er sikrere og er noe jeg som regel gjør selv, uansett hvor troverdig lenken ser ut.

Oppsummering og konklusjon

Det kan være flere kilder til misbruk av din Twitter-konto. Hvis en hacker får deg på fiskekroken og får vite passordet ditt, så kan hackeren poste meldinger i ditt sted (for eksempel gjennom et automatisert script eller ved manuell innlogging). Et umiddelbart tiltak er tilsynelatende å bytte passord. Dette kan løse problemet, men som vi har sett er det også mulig for hackeren å legge inn 3.partsapplikasjoner som for alltid vil være autoriserte, uavhengig av dine passordskifter. Det er derfor viktig å både endre passord jevnlig/ved mistanke og å sjekke Connections-innstillingene i Twitter hvor autoriserte 3.partsapplikasjoner kan administreres. Bruk gjerne 3.partsapplikasjoner, men vær alltid varsom og grunnleggende skeptisk. Da går det bra. Disse forhåndsreglene gjelder for øvrig ikke bare Twitter, men også Facebook og andre Web 2.0-tjenester.

Dersom du tror dette innlegget kan ha nytte for andre som kan ha nytte av å kjenne til problematikken, så spre gjerne. Hvis jeg får spam på Twitter så sender jeg en beskjed til spam-offeret som viser til dette og forrige blogginnlegg om problematikken, føl fri til å gjøre det samme om du vil:

Hei, du er trolig hacket og har sendt ut spam. Noen vet passordet ditt. Se analyse/tiltak på: http://bit.ly/bhCr4m og http://bit.ly/dwFauK

Har du andre sikkerhetshensyn som folk bør være klar over når det gjelder Twitter, eller synspunkter på dette innlegget?

Sosial bokmerking med delicious

Dette innlegget er en del av tipsserien om Web 2.0 og tar opp hva delicious er, hvordan det fungerer, hvordan delicious kan brukes avansert og noen muligheter som åpner seg med denne typen tjenester. Dette blogginnlegget inngår også som lærestoff i flere nettbaserte fag ved HiST, blant annet IKT og læring (LN504D) og Sosiale medier (LN203D) men er skrevet slik at det kan gi mening for alle.


Hvorfor sosial bokmerking?
Sosial bokmerking handler om å dele lenker til gode websider med andre. Tjenesten delicious (http://www.delicious.com ) er en populær bokmerkingstjeneste som lar mennesker registrere og dele bokmerker med andre.

Det er mange fordeler med å bruke en nettbasert bokmerkingstjeneste fremfor bare å lagre bokmerker direkte i nettleseren sin. For det første blir bokmerkene tilgjengelige for deg uavhengig av maskin/nettleser. For det andre gjør det sosiale aspektet at andre kan "oppdage" og se på dine bokmerker. Det kan i seg selv være motiverende og et insentiv for å dele. Dermed er delicious, diigo og andre tjenester en arena for deling av kunnskap (ressurser). Videre kan slike tjenester brukes som utgangspunkt for informasjonssøk, læring og til og med nettverksbygging.

Sist, men ikke minst: Med sosial bokmerking vil du raskt komme til å tenke nytt om hva bokmerking er. Har du brukt bokmerker, eller såkalte Favoritter, i Internet Explorer eller andre nettlesere, så har du trolig mellom 10 og 100 bokmerker som du legger inn en gang for alle. De som bruker delicious har som regel tusenvis, og samlingen er dynamisk voksende. En vil nemlig se verdien i å bokmerke mye mer enn bare favorittnettsteder. I stedet for å bokmerke for eksempel bloggen Eva 2.0, så vil du se verdien å bokmerke direktelenken til det geniale blogginnlegget Eva har skrevet: Hvilke IKT-ferdigheter bør man lære seg?. I stedet for å bare registrere http://arstechnica.com for å huske å av og til besøke dette i-dybden-nettstedet, så vil du kanskje registrere de av ars technica sine artikler du leser, for eksempel iPhone 3g review, vurderinge av brukergrensesnittet i Windows 7 og den grundige testen av Mac OS X 10.6 Snow Leopard. Hvorfor? Fordi du mener ressursene holder høy kvalitet. Fordi du vil dele dem med andre. Fordi hvis du senere har bruk for å gå tilbake til disse, så vet du at du har registrert dem på for eksempel delicious og finner da lett tilbake til akkurat den artikkelen du trenger.
Jeg bruker delicious. Derfor handler resten av dette innlegget om delicious. Forklaring til virkemåte, refleksjoner om bruk og nytteverdi, og en del konkrete tips og triks. Bruker du andre bokmerkingstjenester, for eksempel diigo, så vil du likevel trolig få noen tips til bruk av sosial bokmerking generelt ved å lese videre.

Om delicious-plugin
For å komme i gang med delicious må du lage en brukerkonto. Før du starter bør du være klar over følgende: Etter å ha laget en bruker, får du spørsmål om du vil installere en plugin (tillegg) i nettleseren din som gjør det lettere å jobbe med delicious. Skal du gjøre det? Du kan med fordel gjøre dette, men må ikke.

Det er nemlig flere måter å registrere et bokmerke på. Det er tungvindt å logge seg inn på delicious.com, gå til vinduet som har adressen du vil bokmerke, klippe ut adressen (lenken), gå tilbake til vinduet med delicious.com og til slutt lime inn lenken du skal registrere. Dette kalles manuell registrering, og tar en god del sekunder. Resultatet blir trolig at bokmerkingen blir så tungvindt at du ikke gidder i det lange løp! Det er mye enklere å stå på den websiden du vil registrere, og så bare trykke på en delicious-knapp i nettleseren din. En slik delicious-knapp, og mye mer til, får du ved å installere en såkalt delicious-plugin i nettleseren. Du kan også legge til et såkalt "bookmarklet" for delicious i din nettleser dersom du ikke vil installere plugins, eller dersom du bruker en nettleser som ikke støtter plugins. Gå til denne siden for mer informasjon om du støter på problemer: http://delicious.com/help/tools

Dine første bokmerker
Gå til www.delicious.com og lag din egen brukerkonto eller logg inn. Ved første gangs innlogging blir du spurt om du vil importere eksisterende bokmerker. Jeg vil nesten si at "nei - dette er ikke lurt". Begynn med blanke ark og ta heller de bokmerkene du vil ved en senere anledning.
Registrer noen websider som bokmerker bare for å teste hvordan delicious virker, for eksempel adressen til din hjemmeside og noen favorittsider du har . Fyll også ut passende beskrivelser. Bruk en eller flere tagger (merkelapper) som du mener beskriver innholdet. Typiske tagger kan være "skole", "jobb", "web20", "IKT", "nyttig", "tips", "ulest", "reise", "windows" og så videre. Du bestemmer, og du kan endre alt senere om noe blir feil.

Viktig observasjon om beskrivelsesfeltet
Mange brukere registrere websider uten å endre på titlene, og uten å skrive en kort beskrivelse. Alle tagger derimot. Dette forundrer meg ikke, fordi det er lettest slik, men det er småirriterende. Når du registrerer noe med delicious-plugin eller bookmarklet, så brukes nemlig innholdet i TITLE-taggen på den aktuelle websiden som tittel. Denne tittelen er ikke nødvendigvis veldig god, noe et søk etter for eksempel "TISIP" illustrerer:


Det mest verdifulle er etter min mening den beskrivelsen som du skriver inn. Altså hvor du begrunner hvorfor denne ressursen er god, eller oppsummerer hva den handler om. Det tar tid å måtte klikke på ressursen for å se på innholdet. En liten begrunnelse gjør det lettere å vurdere om den er viktig for meg og andre. Det er heller ikke sikkert at jeg med et klikk og litt scanning, klarer å oppdage helt på egenhånd hva som er genialt med ressursen. Du må derfor fortelle meg det - gjennom beskrivelsesfeltet! Mitt ønske er at alle ALLTID HUSKER å skrive en (god) beskrivelse når de registrerer noe på delicious. Da øker verdien betraktelig, og du vil spare tid når du senere en gang skal søke opp ressursen selv. Sjekk bare nytteverdien av følgende beskrivelse (av brukeren maritaa) der en vanlig avisartikkel anbefales overfor norsk-lærere:



Dette poenget gjelder også spesielt i forbindelse med video-baserte ressurser. Når du registrerer for eksempel en YouTube-video, kan taggene og særlig beskrivelsen bidra til å avgjøre hva filmen handler om før en starter å se den. Det handler om å tilrettelegge for at andre sluttbrukere kan filtrere ut informasjonen som relevant, eller lære noe om den før den konsumeres.

Bruk av delicious som søkemotor?
Når du har kommet i gang med delicious, så bruk litt tid på å søke etter gode websider som andre har registrert. Søk etter et tema du er interessert i og observer detaljrikdommen i resultatlisten. Legg merke til tallene som står bak noen av bokmerkene. Disse angir antall personer som har lagret samme ressurs. Hva betyr det at for eksempel 209 personer har bokmerket samme ressurs? Jo, det betyr at dette er en god ressurs, siden hele 209 personer har satt sitt kvalitetsstempel på ressursen.

Det er liten tvil om at delicious kan brukes som kilde til informasjon parallelt med for eksempel Google. Det fine med delicious er at jo flere som bidrar med godt innhold, jo større verdi vil samlingen få.
Det er visse likhetstrekk mellom delicious og Google. Begge tjenestene inneholder en oversikt over ressurser. Det er altså en "indeks", nesten som telefonkatalogen. Du finner ikke ressursen på delicious, heller ikke på Google, men du finner en lenke til ressursen. Det er derimot en vesentlig forskjell i kvaliteten på dette innnholdet. Når søkemotorer som Google eller Bing organiserer innholdet på web (slik at vi kan søke i det), så er det roboter som gjør jobben. Roboter og algoritmer. Med delicious er det du og jeg som gjør jobben. Vi mennesker har andre kriterier for å avgjøre kvalitet enn roboter. Når jeg som fagperson leser en god artikkel på web, og ønsker å dele den på delicious, så setter jeg mitt kvalitetsstempel på ressursen i det øyeblikk jeg registrer den. Tenk litt over hva som skjer når hundretusenvis av mennesker gjør det samme… Samtidig beskriver jeg ressursen med metainformasjon (beskrivelse og tagger). Taggene er samtidig med på å knytte ressurser på tvers av temaer sammen. Denne måten å organisere på, er helt unik og utrolig kraftig. Derfor er delicious som utgangspunkt for informasjonssøk en meget god idé. Men - det er verdt å merke seg at Google og søkemotorene har som ambinsjon å kartlegge alt av innhold på web. På delicious finner du bare innhold som noen brukere mener det er verdt å dele.

Har du produsert innhold på Internett? Kanskje har noen andre bokmerket dette på delicious! Det kan være motiverende å finne at ting du har laget er "anbefalt" av andre.

Hva forteller tagger?
Tagger har stor verdi. De beskriver meningen av en enkelt ressurs. Under ser du eksempel på hvordan taggene "wiki", "ressurssamling" og "CCressurser" er med på å beskrive lenken til "Wikimedia Commons". Det er vanlig å bruke tagger på alt en registrerer, men en må ikke. Siden ressursene er tagget av mennesker, vil en og samme ressurs kunne få ulike tagger av Per, Pål og Lise. På overordnet plan kan vi si at summen av taggene som en person totalt sett har brukt på delicious, kommuniserer personsens interesseområde nokså godt. Dette forutsetter riktignok at det er en del delicious-ressurser lagret.



Selv har jeg registrert ganske mange websider på delicious over lang tid. Under kan du se mine tagger på delicious fremstilt som en såkalt taggsky (du ser bare de 34 første taggene fordi alle mine tagger ville blitt en unødvendig lang sky for dette eksempelets skyld). Størrelsen på hvert ord indikerer hvor mange bokmerker som er lagret med denne taggen, relativt til de andre taggene. Du ser at jeg er ganske interessert i for eksempel geotagging, læring og OSX. Taggene er sågar klikkbare, men dra gjerne musen over lenkene i taggskyen, og observer hvordan URL-en endrer seg fra tagg til tagg. En genial syntaks etter min mening.


Hvis du for eksempel ser på mine humor-innslag: http://delicious.com/svendah/humor så ser du at delicious lister opp såkalte Related Tags i margen. Taggen "video" er en av disse. Det betyr at av alle mine humortaggede bokmerker, er det X antall bokmerker som også har "video" som tagg. Altså "humor" og "video". Klikk på "video" og da snevres søket inn til å vise bare mine ressurser som er humoristiske og videobaserte. Samme virkemåte med innsnevring kan brukes også ved generelle søk. Når tagger brukes for å beskrive noe, kan en også oppdage nye sammenhenger.
Hvordan lager du forresten en slik taggsky? Delicious har et verktøy for å lage det, bare gå til Settings og Tagrolls, og fyll ut tekstfeltene slik du ønsker. Samtidig blir koden i det store tekstfeltet automatisk oppdatert. Når du er ferdig, så klipp ut denne teksten og lim den inn på din webside, i LMS-systemet, på bloggen din, i en wiki eller der du vil.

Det er vanlig å bruke flere tagger per ressurs når en registrerer et nytt bokmerke. Det gir, som tidligere nevnt, merverdi til innholdet. For å sammenlikne med mappemetaforen i for eksempel Windows, så må du ved organisering av filer plassere en fil i en og bare en mappe. Hva om den egentlig hører hjemme i to eller flere mapper? Med tagger løses dette organiseringsproblemet. Du kan bruke så mange tagger du vil, der hver tagg kan sammenliknes med en mappe. En tagg bidrar dermed til å organisere og strukturere innholdet.

Når du skal registrere et nytt bokmerke, så er det lurt å se om noen av de eksisterende taggene dine er brukbare. Når du starter med å skrive inn en tagg, så får du opp forslag på de taggene du allerede har brukt. Du kan også få mer orden på dine tagger ved å lage såkalte "tag bundles" (kategorier). Det er rett og slett grupperinger, og de gjør det lettere for deg å kategorisere, og for andre å finne fram i ting som interesserer dem.

Det er ikke uvanlig å ha 50-100 tagger i delicious-sammenheng, men hvilken taksonomisk inndeling du vil bruke, bestemmer du selvsagt selv. Du kan bli lurt av å bruke unødvendig mye tid på å organisere og kategorisere. Da tenker du kanskje for tradisjonelt. Tenk heller "hva er det som beskriver innholdet best mulig?". Over tid vil antall tagger du har brukt, øke. Kanskje er noen tagger overflødige, fordi de er brukt bare én gang? Eller kanskje ikke… Du må nemlig huske på at det du legger ut på delicious står i en større sammenheng. Se lengre enn til bare din egen taggsamling. Andre brukere kan ha brukt samme tagg, og en rikholdig taggbase gjør de globale søkene på delicious mer presise, noe som igjen øker verdien til delicious som informasjonssamling. Summen av tagger på for eksempel delicious, utgjør en såkalt folksonomi. I motsetning til en vanlig taksonomi (inndeling/kategorisering) så er en folksonomi en inndeling som folk i fellesskap står for. Taggene i delicious er som maurtuen der hver maur ikke anses som særlig verdifull/intelligent, men hvor hele tuen totalt sett har stor verdi/intelligens. Helheten blir mer enn summen av delene.

Om nettverk og bedre effektivitet
Sosiale bokmerkingstjenester er sosiale fordi det går an å skape et nettverk av folk som har interesse av det samme som du. Nettverk på delicious er uforpliktende. Når du søker på et tema, og holder musen over en bestemt lenke, så får du opp brukernavnet til en av dem som som har lagret lenken. Klikker du på antallet ute til høyre, så får du opp alle som har lagret ressursen, i tillegg til deres beskrivelser og tagger. Dette er også en fin måte for å raskt få oversikt over hva en ressurs inneholder, siden ulike folk beskriver på ulik måte.

Klikk på et brukernavn for å se hvilke andre bokmerker denne personen har lagret. Hvis du finner en bruker som har mange bokmerker du finner nyttige, så er det sannsynlig at du også vil være interessert i å følge med på hva vedkommende lagrer av bokmerker i fremtiden. Legg i så fall vedkommende til i ditt nettverk (Add to network). Legg merke til at du må bekrefte (midt på siden) at du vil legge vedkommende til (fort å overse dette steget). Du kan legge til så mange brukere du vil, og du trenger ikke kjenne dem fra før. Du kan også se hvem som har lagt til deg i sitt nettverk - noe som ofte er en indikasjon på at du kan ha nytte av å legge til dem tilbake.

Du kan se en felles strøm av alle bokmerker som alle i ditt nettverk har lagt til ved å gå til People…My Network. Dette er en nyttig kilde til ny kunnskap. Husk at dette er ressurser fra personer du spesielt "overvåker", og at det de legger ut er kvalitetssikret av dem.
Når du vurderer hvorvidt en person er verdt å legge til i nettverket ditt, så bør du legge følgende fire kriterier til grunn (min strategi)

• Hvorvidt vedkommende beskriver ressursene sine eller ikke
• Taggene, det vil si temaene som denne personen interesserer seg for
• Noen eksempler på hvilke ressurser vedkommende registrerer
• Oppdateringsraten, altså hvor aktiv brukeren er

Dersom du behersker/bruker RSS, så er et knalltips å lime inn følgende adresse i din RSS-leser: http://delicious.com/network/svendah . Da får du ett RSS-element for hvert bokmerke som hver person i nettverket ditt legger til på delicious. (Du må selvsagt bytte ut svendah fra lenken med ditt eget brukernavn). Dermed er det superenkelt å følge med på hva de andre legger ut på delicious. Du får altså kjempemye nyttig informasjon, uten å løfte en finger (forutsatt at du har noen personer i delicious-nettverket ditt). Tilsvarende kan du abonnere på tagger, altså vil da alle ressurser som tagges med en bestemt tagg dukke opp i RSS-leseren din. Vet du ikke hva RSS er, men ble nysgjerrig på dette, så sjekk ut denne veilederen om RSS: http://www.aitel.hist.no/~svendah/veiledere/rss.php
Et annet triks er å besøke nettstedet delicious network explorer. Dette er en morsom tjeneste hvor du skriver inn et brukernavn og får se en flott visualisering av nettverket til denne personen. Det er ikke bare gøy, men et flott redskap for å utvide sitt eget nettverk.

Bruk av delicious i undervisning
Det er liten tvil om at sosiale bokmerkingstjenester (for eksempel delicious) er nyttige for personlig læring og utvikling. Elever og studenter kan bruke delicious som supplement til interesser og læring på samme måte som du og jeg. Kan delicious brukes mer organisert i undervisningssammenheng? Kan lærere lage undervisningsopplegg som bruker delicious som verktøy for å gi bedre læring?
Her er en oppgaveformulering som vi bruker ved Avdeling for Informatikk og e-Læring ved HiST i flere fag:

Søk på Internett etter gode og grundige artikler om tema XYZ. Registrer minst 10 gode ressurser på nettstedet delicious. Du skal også skrive en begrunnelse for hvorfor ressursen er god i form av et lite resymé på minst 200 tegn i beskrivelsesfeltet. Du skal bruke beskrivende tagger, hvorav en tagg må være "it2-opsys-hist-vaar-2010".

Taggen "it2-hist-vaar-2010" må være unik for det aktuelle faget og vil derfor variere fra fag til fag, muligens fra opplegg til opplegg. Hvorfor bruke en egen tagg til alt som elevene/studentene produserer? Husk at tagger ikke bare brukes for å beskrive innhold for den som måtte komme over det, men også i søk. Hvis taggen "it2-opsys-hist-vaar-2010" brukes, er det bare å skrive inn følgende adresse i nettleseren:
http://delicious.com/tag/it2-opsys-hist-vaar-2010

Du får da en liste over alle ressurser som elevene/studentene har samlet inn. Du kan sågar abonnere på denne lenken i din RSS-leser, og det samme kan elevene/studentene! Du kan også lime inn lenken i LMS-systemet eller på Netvibes, i wikien eller på bloggen din, og få en liste over de 5 eller 10 siste bidragene. Slik bruk kan gjøre det mer motiverende å bidra med gode ressurser overfor elevene/studentene.

Hvorfor er oppgaven med å samle inn bokmerker en god øvelse? Det er flere årsaker. For det første kan en samle inn mange ressurser på en enkel måte. Når alle bidrar blir det noe overlapp, men også en hel del unike bidrag. For det andre må en ta stilling til kvaliteten på det en skal registrere. En må forstå innholdet og skrive en oppsummering/anbefaling, og en må trekke ut essensen når en skal kategorisere. En jobber ikke alene, men i fellesskap, uten at oppgaven krever synkronisering på annet enn at alle bruker en felles tagg. Det er rett og slett vakkert. En genial og vakker øvelse for bedre læring, motivert i Web 2.0-tankegang om delingskultur og nye former for samarbeid.

En kan også utvide med en oppgave hvor elevene/studentene får i oppgave å lese for eksempel 3 sentrale/vanskelige artikler som læreren har plukket ut på forhånd. Disse skal så registreres på delicious. Huh? Alle leser det samme, men hvorfor skal alle registrere de samme artiklene? Da blir det jo bare tre artikler registrert, har det noe verdi? Det interessante i denne varianten, er at alle elevene/studentene skriver ulike begrunnelser og anvender ulike tagger. Dermed kan en senere, for eksempel i plenum i en time/forelesning, gå inn og se på de ulike beskrivelsene. Det vil trolig gi noen aha-opplevelser. "Oi, går det an å forstå innholdet slik?…" "Oi, den oppsummeringen var dyp, der lærte jeg noe nytt…". "Å jøje min hatt, den der var veldig konsist og velartikluert formulert…"

Har du forslag og idéer til hvordan delicious kan brukes i undervisningsopplegg, eller gi verdi på andre måter? Har du kommentarer til dette innlegget, ris eller ros?

Denne tipsserien om Web 2.0 er utviklet av Svend Andreas Horgen og bygger på erfaringer fra eget bruk, kurs om Web 2.0, IKT og læring i regi av TISIP, og nettbasert undervisning (for de som vil studere fulltid eller ta etter-videreutdanning hjemmefra) ved HiST. Serien er skrevet både for de som ønsker å lære mer om ulike Web 2.0-tjenester i praksis, og de som allerede har erfaringer med den aktuelle tjenesten/verktøyet. I tillegg til konkrete tips, er det refleksjoner om god bruk og noen tanker om suksessfaktorer, beste praksis og nytteverdi. Det kan godt være at du har verdifulle refleksjoner, erfaringer eller andre kommentarer. Legg gjerne igjen en kommentar! Siden alle innlegg i serien er tagget med Tipsserie2, kan du bruke denne lenken http://gjemmesiden.blogspot.com/search/label/Tipsserie2. Spre gjerne til andre! Hele hensikten med å publisere en slik serie på en blogg, er å spre erfaringene og få innspill som gir merverdi til innholdet.

Tipsserie om Web 2.0

Jeg har tidligere kjørt en tipsserie om digitale tester (ikke helt ferdig enda). Den har vært populær. Jeg starter derfor nå en ny tipsserie om Web 2.0. Den bygger på erfaringer fra eget bruk, kurs om Web 2.0, IKT og læring i regi av TISIP, og fjernundervisning ved HiST

Serien vil ha følgende tema

Rekkefølgen vil være slik

• 1: delicious
• 2: Etherpad
• 3: blogg
• 4: Podcast
• 5: YouTube
• 6: RSS
• 7: Ning
• 8: wiki
• 9: Twitter
• 10: Google Docs
• 11: Wordle
• 12: Ajax
• 13: Meta (om Web 2.0 generelt)
• 14: Bonus 1 (overraskelse)
• 15: Bonus 2 (nok en overraskelse)
• 16: Bonus 3 (surprise)
• 17: Bonus 4 (surprise surprise)

Serien er skrevet både for de som vil lære mer om ulike Web 2.0-tjenester i praksis, og de som har erfaringer med den aktuelle tjenesten/verktøyet. I tillegg til konkrete tips, er det refleksjoner om god bruk og noen tanker om suksessfaktorer, beste praksis og nytteverdi. Siden alle innlegg i serien er tagget med Tipsserie2, kan du bruke denne lenken http://gjemmesiden.blogspot.com/search/label/Tipsserie2. Spre gjerne til andre. MERK: Siden ting skjer i motsatt rekkefølge på en blogg (nyeste innlegg først) så må du selvsagt bla helt nederst for å finne første innlegg om delicious.

Tips: Skjermopptak

Jeg har gjort mange skjermopptak i mitt liv for bruk i undervisning, for å dele erfaringer om pedagogiske muligheter med IKT, spre tips og triks eller bare instruere slekt og venner om hvordan PC/Mac virker. Det kan være utrolig tidkrevende å lage slike skjermfilmer, men jeg har lært meg noen tips og triks som jeg nå deler. Kanskje har du andre tips? Bruk kommentarfeltet og del du også!

Struktur og planlegging:

• Lag en plan og et manus først. Det er flere fordeler: Du sparer tid i selve innspillingen av filmen. Det er lettere å endre eller videreutvikle filmen i ettertid. Du vil få en bedre struktur og pedagogisk fremstilling. Du får fokus på budskapet i hver scene.
• Hold deg til korte filmer, gjerne maksimalt 5 minutter. Tenk modulært. Det er lettere å gjenbruke og dele hvis du har mange små filmer i stedet for én stor med mye.
• Bruk gjerne en standard mal for filmene dine i starten og i slutten. For eksempel ved å vise 15 sekunder fra en powerpoint der du oppsummerer hovedpoengene, har med ditt navn som forfatter, CC-lisens og liknende.
• Variasjon er bra. Tenk gjennom hvordan du kan variere på en god måte uten å forvirre.
• Sett opp miljøet med det du trenger. Vær for eksempel innlogget i systemer du skal bruke, med mindre selve innloggingen er sentralt i det du skal demonstrere. Start programmer på forhånd.

Selve innspillingen:

• Start med bevegelse og lyd med en gang slik at det blir tydelig at dette er en film og ikke bare lyd med et bilde på. Det fins eksempler på opplæringsfilmer som viser et statisk skjermbilde i ett minutt før det kommer noen bevegelse (mens læreren snakker).
• Selv om filmen din er kort (3 minutter) så spill likevel inn i mange mindre deler. Det er nemlig raskere å gjøre et nytt opptak ved feil når du lager mange små delopptak, enn om du tar opp hele filmen din i én operasjon. Pass derimot på å bruke samme filmteknikk (og lydnivå) slik at den som ser sluttresultatet opplever alt som en helhet.
• "Kladd" gjerne første gang. Dette er noen vel anvendte minutter. Se kritisk gjennom det du har laget og noter deg hva som bør endres før du gjør det endelige opptaket. Da oppdager du trolig ting du har glemt, for eksempel unødvendige vinduer som er med på å forkludre budskapet, informasjon som bør anonymiseres og liknende. Erfaring gjør mester, men det er slett ikke noe nederlag å måtte "kladde" før en tar det endelige opptaket.
• Spill inn filmen uten lyd. Mange har for vane å flytte rundt på musepekeren unødvendig, klikke og gjøre andre ting som bare distraherer - mens en snakker. Hvis du bare fokuserer på å ta opp på raskest mulig måte, så unngås unødvendige distraksjoner og du får fokus på oppgaven som skal vises. I tillegg blir filmen kortere. Det er som regel mulig å sette inn vente-bilder i ettertid (i redigeringsfasen) dersom det viser seg at en trenger lengre tid til å snakke enn det en har tatt opp. I tillegg blir det ikke med noen tasteklikk/museklikk når du spiller inn uten lyd.
• Legg på lyd etterpå. Da ser du gjennom det du har filmet og snakker samtidig i henhold til manuset.
• Alternativt kan du snakke samtidig med at du tar opp filmen, men så slette lyden og snakke inn på nytt igjen. Da sikrer du at filmen blir nogenlunde rett første gang (tidsbruk i hver scene) og hensikten med andre gangs lydinnspilling blir da rett og slett å forbedre lydkvaliteten/eliminere tasteklikk.
• Ikke gå for fort. Bruk tid på sentrale ting og vis dialogbokser av betydning lenge nok til at en kan lese gjennom det som er viktig å lese. Kombiner gjerne med zoom-effekt. Unngå også bruk av diffuse snarveier. Ved for eksempel kopiering av tekst, så bruk gjerne menyene eller høyreklikk i stedet for hurtigtaster. Da sikrer du at den som ser på får med seg det som skjer.

Redigering:

• Bruk zoom-funksjonalitet dersom slik fins for å zoome inn på detaljer, men det er selvsagt viktig å ikke overdrive zoomingen. Det er lurt å vise hele skjermen i starten for å sette kontekst, men så zoome inn på det som er viktig. Du kan også panorere over skjermen (dvs beholde zoom-nivået, men flytte bildet slik at du får se nye områder). Dermed kan du sette fokus på det som er viktig til enhver tid. Det kan også være gunstig for seeren dersom du zoomer ut slik at hele skjermen vises. Eksempel: Skal du lage en film der en Web 2.0-tjeneste gjennomgås (i nettleseren), så trenger du ikke å vise hele nettleservinduet hele tiden. Det er vanlig å tenke at et helt vindu må være med i stedet for å kutte tilsynelatende ulogisk opp. Prøv likevel å kutte "ulogisk" for da får du fokus på innholdet! Adresselinjen og navigasjonsknappene trenger ikke alltid å vises. Seeren skjønner fra starten av filmen at dette skjer i nettleseren uansett.
• Legg på forklarende tekstbokser bare der det virkelig er behov for mer informasjon. Kanskje glemte du å si noe viktig eller vil understreke et poeng? Har du en relevant lenke til relatert informasjon? Er det plutselig et nytt tema som tas opp? Prøv også å bruke bare noen få ord (gjerne stikkord) i stedet for lange utgreiinger i tekstboksene dine. Pass også på at slike vises så lenge at en kan klare å lese alt, og at de ikke tar fokus fra andre viktige poenger i filmen din.

Ferdigstilling og deling:

• Ferdigstill filmen i en kvalitet som blir god nok å se på, også i fullskjerm. Vurder å bruke HD-oppløsning.
• Filmen skal gjerne deles med andre. Hvis du laster opp på tjenester som YouTube, Vimeo eller liknende, får du den fordel at andre kan kommentere filmen din, gi karakter og ikke minst inkludere den som en boks i for eksempel blogger, LMS-systemer og andre steder på Internett. Slike tjenester tilbyr gjerne filmen tilpasset ulik båndbredde. Har du for eksempel ferdigstilt filmen i HD-oppløsning, kan seeren likevel velge å få filmen i lavere kvalitet hvis det er treg tilgang til Internett.
• Trygg lagring er viktig. Du har originalen og kan alltids lage nye versjoner eller redigere (endre, oppdatere, videreutvikle) filmen i fremtiden. Originalfilmen er trolig stor fordi skjermopptakene er i full kvalitet. Pass på å lagre originalen på et trygt sted dersom du ikke har plass på din maskin, for eksempel en ekstern disk, USB-minnepinne eller CD/DVD-plate.
• Slike filmer er i høyeste grad åndsverk. Det er mange fordeler å dele med andre men det er ikke frekt å si fra om hvem som har laget filmen. Snarere tvert om - det er med på å øke troverdigheten og seriøsiteten om det tydelig fremgår hvem som er produsent. I stedet for å bare snakke inn navnet sitt (si hvem en er) kan det være lurt å starte og/eller avslutte filmen med å skrive navnet sitt, gjerne med en Creative Commons-lisens. Mange finner motivasjon til å bruke tid (og krefter) på å lage og dele filmer, ved å implisitt profilere sitt arbeidssted eller seg selv. En kan for eksempel skrive litt om i hvilken kontekst filmen er produsert og tenkt brukt: "Denne filmen er utviklet i forbindelse med faget X ved institusjon Y".

Etterarbeid og evaluering:

• Få gjerne tilbakemeldinger fra andre og ta disse konstruktivt. Se også selv kritisk gjennom det du har laget (en stund etter at du har laget det) og noter deg hva du kan gjøre bedre til neste gang.
• Aksepter feil. Feil er ok (til en viss grad). Det kan faktisk øke troverdigheten og live litt opp. Det er utrolig tidkrevende å få til en perfekt film og det er fort å gå i fellen med flisespikking. Om du først skulle gjøre noe anderledes burde du kanskje heller lage en helt annen type film i stedet for å flisespikke?
• Invester i bedre utstyr. Dersom du ofte lager filmer så invester noen kroner i et bedre skjermopptaksprogram og evt. en bedre mikrofon som kan eliminere bakgrunnsstøy (for eksempel viftestøy eller tasteklikk). Det gjør at du får nye muligheter og kan øke kvaliteten på filmene dine.

Punktene over er pensum for de som tar faget "LN504D Læringssystemer, pedagogikk, teknologi og innholdsproduksjon". En av øvingsoppgavene går på å øve seg opp til å lage gode skjermopptak og dele med andre på en effektiv måte.

Til slutt: Her er et eksempel på en film jeg er veldig fornøyd med:

Har du noen tips? Legg gjerne inn i kommentar-feltet.

Hvordan få ukenummer på iPhone?

Kalenderen på iPhone har ikke ukenummer. Dette innlegget forklarer hvordan en kan legge til ukenummer og mer til på iPhone.

Etter oppdateringen til OS 3.0 er det mulig å abonnere på kalendere som andre har delt på web. En genial kalender å abonnere på, er Morten Dreier sin "Ukenummer"-kalender. Selv har jeg denne i både iCal og nå også på iPhone. Hvordan får en til det?

Det er ikke noen funksjonalitet i Kalender-programmet hvor en kan skrive inn adressen til en delt kalender. Det en må gjøre er å sende seg selv en e-post som har lenken til den delte kalenderen, og lese/trykke på denne på din iPhone. La oss ta som eksempel hvordan vi får lagt til norske ukenummer blant andre kalenderhendelser på iPhone:

• Send deg selv en ny e-post som har lenken http://www.dreier.no/ical/ukenummer.ics
• Åpne e-posten i Mail-programmet på din iPhone, og klikk/trykk på lenken
• Siden dette er en ics-fil så får du spørsmål om du vil abonnere på kalenderen. Velg ja

Nå legges kalenderen til i programmet Kalender på din iPhone. Gå inn i Kalender, og du ser at den bruker litt tid på å laste inn innholdet første gang. Det skyldes at dette er en delt kalender hvis innhold ligger på Internett. I praksis har du abonnert på en ekstern kalenderkilde. Siden Morten Dreier har lagt ut 52 heldagshendelser - for hver mandag - med teksten "Uke 34", "Uke 35" og så videre, kan du veldig enkelt se i kalenderen din hvilken uke det er ved å se på hver mandag i listevisning eller månedsvisning.

Dersom du har lyst til å fjerne eller administrere slike kalenderabonnementer, så gå til Innstillinger. Under "Epost, kontakter og kalendere" finner du de kalendere du abonnerer på som egne kontoer.

Det er også mange andre som legger ut delte kalendere i ics-format på web, og du kan legge til slike du kommer over. Alt du trenger er riktig adresse. Dersom du allerede har abonnert på en kalender i programmet iCal (Mac) så finner du riktig adresse ved å høyreklikke på aktuell kalender, og velge "kopier URL"

Har du tips til gode kalendere å abonnere på?

Etter en konferanse

Har du noen gang arrangert en konferanse eller et seminar der du ønsker å dele ut presentasjonene i ettertid? Spørsmålet er hva som er beste praksis for å gjøre dette. Jeg har noen tanker og observasjoner om hvordan tjenesten Slideshare kan brukes til dette formålet, men kanskje du har andre erfaringer?

1: Egen konferansebruker

Alle presentasjonene til en vanlig slidesharebruker kan aksesseres via en lenke som har følgende oppbygning: http://www.slideshare.net/brukernavn. De besøkende kan legge igjen kommentarer og det vises en taggsky som bidrar til å kategorisere og indikere hva presentasjonene omhandler. En ulempe er at bare noen få presentasjoner vises på forsiden. Siden en må velge "Vis mer" kan de besøkende få inntrykk av at det ikke er så mye innhold. Det er også dumt i forbindelse med for eksempel en konferanse at noen presentasjoner ligger mer skjult enn andre.

Mange har prøvd å lage en egen slideshare-bruker som heter "konferansenavn". Da vil lenken bli http://www.slideshare.net/konferansenavn. En slik lenke er det lett å huske, og da samles alle presentasjonene under denne "brukeren". Kongsbergkonferansen har gjort dette: http://www.slideshare.net/kongsberg2007.

2: Egen tagg

En annen tilnærming er å lage én felles tagg, for eksempel "konferansenavn2010". Alle presentasjoner må da tagges med denne. Siden "konferansenavn2010" er en fiktiv tagg så se for eksempel hvordan taggen "web20": http://www.slideshare.net/tag/web20 ser ut. Poenget med tagging er at hvis alle tagger med "konferansenavn2010" så vil de brukerne som ønsker å legge ut presentasjonen på sin egen Slideshare-bruker, kunne gjøre det. De må i tillegg huske å tagge bidraget med konferansen sin tagg for å bli med når presentasjonene skal spres til deltakerne i ettertid. Denne måten å gjøre det på er også i mer Web 2.0-stil: en lar hver enkelt bruker gjøre jobben i kombinasjon med smart bruk av teknologien, i stedet for å ha en ansvarlig person som først samler inn alle bidrag og så legger disse ut. Lenken er nesten lik den i punkt 1, bortsett fra "tag" midt i url-en.

3: Event

Et tredje alternativ er å lage en såkalt "event" etter å ha valgt Community. Der finnes det et valg som heter "create an event" og så my du legge inn noen opplysninger. Dette ble gjort i etterkant av årets NVU-konferanse, og som du ser av lenken blir den hakket mer kompleks: http://www.slideshare.net/event/nvukonferansen-2009/slideshows.

Har du noen erfaringer med hvordan en på en fin og effektiv måte kan spre presentasjoner fra en konferanse/seminar?

Film: Eksport av spørsmål med QTI

Det tar tid å lage digitale tester (flervalgstester). Det gir mening å dele det en har laget med andre. Mange testverktøy følger en standard som heter IMS/QTI og som gjør det mulig å eksportere tester ut av et verktøy og inn i et annet. Filmen viser hvordan en test kan tas ut fra en site i it´s learning og inn i en annen site, slik at lærere kan samarbeide og dele på tvers av institusjoner. I tillegg forklares hva zip-filen som brukes under eksporten inneholder, det vil si hvordan QTI standarden fungerer overordnet.Her er lenken. Filmen er spilt inn i 1280x720 som for tiden er maks av det YouTube støtter - derfor kan du se den i HD (for bedre kvalitet, HD-ikonet er nederst til høyre).

Det tar forresten laaaang tid å lage slike filmer har jeg funnet ut, men øvelse gjør mester og en lærer seg etterhvert noen teknikker for å bli mer effektiv. Det er lett å henge seg opp i detaljer som egentlig er ubetydelige overfor sluttbrukeren. Har du noen innspill til hva som kan gjøres bedre? Hvordan opplever du å se filmen, er det for mye tekstlig informasjon, for eksempel? Setter pris på alle typer innspill!

Geotagging

Geotagging av bilder innebærer å legge til geografiske koordinater i metainformasjonen i bildene. Om det gjøres, kan en se på et kart hvor ulike bilder er tatt, men det er også andre bruksområder (nederst i dette innlegget). Geotagging kan gjøres tungvint ved å skrive inn koordinatene, enklere ved å klikke på et kart for hvert bilde, eller helautomatisk ved å la en GPS gjøre jobben. Det nye iPhoto 09 (programvare for bildeadministrasjon som følger med Mac) støtter geotagging. Antar at flere andre programmer på både Mac, Windows og Linux gjør det samme.

Overordnet om prosessen

Inspirert av blant annet Martin Bekkelund, Eirik Solheim og en kollega, gikk jeg i forrige uke en runde i Kristiansund med GPS og kamera for å gjøre mine egne erfaringer. Det er mulig å bruke hvilken som helst GPS så lenge denne kan lage en logg av hvor en har beveget seg. Jeg brukte iPhone sin innebygde GPS, hadde denne i bukselommen og tok bilder med speilreflekskameraet (Canon 450 EOS). Etterpå overførte jeg bildene til maskinen, brukte et 3.parts program til å legge inn GPS-informasjonen i hvert enkelt bilde, og lastet til slutt bildene opp på Flickr. Det morsomme er at bildene som har geotagget informasjon i seg kan vises på et kart hos Flickr - og hvis jeg vil kan jeg også laste opp til Google Maps og/eller Google Earth. Dermed ser en nøyaktig hvor hvert bilde er tatt. Se selv.

Geotaggede bilder vises på kart på Flickr

De to siste bildene viser også hvor nøyaktig GPS-en til iPhone er. Det ene bildet er tatt fra den andre siden av veien mot den kataloske kirken i byen, mens det neste er tatt etter å ha krysset veien (altså står jeg på selve kirketrappen). Dette reflekteres på kartet (zoom gjerne inn på kartet før du klikker rundt på bildestripen).

Meta-informasjonen for hvert bilde avslører for eksempel at den katolske kirken er på 71,39 meter over havet (nederst). Dette kan stemme, men om det er helt nøyaktig, tør jeg ikke si, fordi Klippfiskdamen er i følge iPhonen på hele 49.86 meter over havet. Jeg tror nok at 2 meter ville vært mer riktig for hennes vedkommende. Uansett - koordinatene som angir posisjon fungerer, selv om høyden er litt upålitelig. Vet ikke om GPS-er generelt eller bare iPhone-GPS-en er unøyaktig på høyde?

Detaljert fremgangsmåte

Her er fremgangsmåten jeg brukte:

• Jeg startet med å stille klokken på kameraet slik at den var på sekundet lik klokket på iPhonen. Absolutt nøyaktighet er viktig dersom en kjører bil, ikke når en står i ro/går til fots, men det skader ikke å være presis. Tidspunktet er nemlig nøkkelen til suksess.
• GPS-applikasjonen MotionXGPS kjørte (på min iPhone) for å spore hele ruten. Programmet kjører selv om jeg "slår av" telefonens skjerm, og virker bra selv om den er i bukselommen.
• Tok bilder underveis med Canon 450 EOS. Kameraet vet ingenting om at iPhonen sporer ruten, men siden jeg har begge med meg, er grunnlaget tilstede for å koble riktig sted opp mot riktig bilde i ettertid.
• MotionXGPS lager en GPX-fil med alle koordinater. GPX er en XML-fil, og du kan se bilde (klikk for stor versjon) til høyre. Denne filen sendte jeg via e-mail til meg selv fra iPhonen når jeg kom hjem, og åpnet filen på Mac-en.
• Overførte bilder til Mac-en. Disse kommer rett inn i iPhoto. Problemet er at bildene ikke har geo-data knyttet til seg enda. For å løse dette kan en gjøre om slik at ikke iPhoto startes automatisk, og heller overføre til en mappe først via programmet ImageCapture (følger med Mac, lagd av Apple). Eventuelt kan en, som jeg gjorde, importere som vanlig til iPhoto og så eksportere ut bildene, slette dem fra iPhoto, legge inn geo-dataene og så importere igjen. Det høres slitsomt ut, men er gjort i en håndvending. Jeg skulle likevel gjerne sett en løsning som kunne operere direkte på kildefilene i iPhoto for å automatisere prosessen ytterligere. Optimalt sett skulle det vært mulig å importere en GPX-fil inn i iPhoto. Mulig Apple kommer med slik funksjonalitet i en fremtidig oppdatering.
• For å få riktig geo-informasjon inn i meta-beskrivelsen til hvert bilde (den såkalte Exif-informasjonen) er det lurt å bruke et program som automatiserer jobben. Jeg brukte GPSPhotoLinker (gratis) for å flette inn GPS-informasjonen i Exif-informasjonen i hvert bilde i en batch-jobb (dvs at alt gjøres automatisk i en jafs).
• Når bildene var geotagget (4 sekunder) så dobbeltsjekket jeg at selve originalfilene faktisk var metatagget ved å åpne i Preview (samme program som viser PDF-filer, dobbeltklikke bildefilen) og så se på informasjon om bildet (Cmd+I). Under Exif-tabben ligger det GPS-informasjon dersom det ble vellykket.
• I visshet om at bildene nå var beriket med mer meatinformasjon, lastet jeg alle bildene inn i iPhoto og slettet de jeg ikke ville ha. La i tillegg til passende nøkkelord, beskrivelser og titler. For eksempel at "klippfiskdamen" er en "statue". Jeg synes slik manuell tagging har mye for seg og er vel anvendt tid.
• Bladde gjennom bildene i kartmodus i iPhoto og så hvordan prikken flyttet seg i takt med hvert bilde. Dette funket!
• Trykket på knappen i iPhoto: "Last opp til Flickr". Forutsetningen er at en har konto på Flickr og denne må settes opp første gang. I tillegg må du på Flickr eksplisitt akseptere geotagging. Dette gjøres i en av innstillingene hvor du tillater at geoinformasjon i Exif vises på Flickr. Utover det er slik deling superenkelt! Resultatet ser du over.

Oppsummert er denne prosessen veldig enkel. Den ser komplisert ut, men alt du trenger å gjøre er egentlig: Slå på GPS-enheten du bruker i sporingsmodus og ta bilder som normalt. Vel hjemme laster du over GPX-filen til datamaskinen. Last over bildene og bruk et program for å koble GPX-filen med bildene, da vil alle bildene geotagges. Last så bildene inn i bildeprogrammet du bruker.

iPhoto + Flickr

Når det gjelder Flickr, så observerer jeg med glede at alle nøkkelord, beskrivelser, titler jeg skriver inn i iPhoto, ikke bare lastes opp til Flickr, men også omvendt! Hvis jeg endrer noe på Flickr, så endres det tilsvarende i iPhoto på Mac-en. Internett og Mac-en er altså i synk. Kun jeg kan endre på mine bilder. Alle andre kan derimot se. Jeg bestemmer selv hvilke bilder jeg deler via Internett. Genialt, enkelt og ikke minst morsomt!

Hva er for øvrig min motivasjon for å få til å geotagge mest mulig? Med iPhoto 09 (Mac) som har innebygget støtte for geotaggede bilder, kan en søke på et stedsnavn og så få ut alle bilder som er tatt på dette stedet. Jeg har tidligere tagget noen bilder med steder som "hjemme", "Trondheim" og så videre, men du verden hvor tidkrevende dette er, og det går bare å gjøre dette på noen få utvalgte steder. Med geotagging gjøres det for alle steder, automatisk. Det samme gjelder for øvrig iPhoto sin nye ansiktsgjenkjenning som behjelper jobben med å tagge ansikter betraktelig. Før gjorde jeg også dette manuelt for noen utvalgte personer. Nå finner iPhoto alle ansikter automatisk. Det jeg fortsatt gjør manuelt, er å tagge gode (men bare gode) bilder med informasjon som "fjell", "sol", "natt", "severdighet" og så videre. I sum gjør taggingen min og den automatiske geotaggingen det mulig å lett filtrere ut gode bilder av "Ole" som er tatt i "England" i nærheten av en "severdighet", for eksempel - da er det bare å lage et smart album/søk som har som kriterium både "Ole" og "England" som geotagget informasjon og "severdighet" (som tagg jeg selv har lagt inn). Dette gir mening når en har 10.000 bilder, og det er også morsomt å se bilder på nye måter. En kan slik lage temaserier, for eksempel "engelske broer" eller "norske vinduer". Geotagging gir grunnlag for langt mer enn å bare se hvor på et kart et bilde ble tatt! Jeg har forresten skrevet om smart tagging før, og det kan være verdt å lese.

Har du noen tips til andre ting en kan bruke geotaggede bilder til? Hvilke muligheter åpner seg?

Fins det bedre løsninger?

Jeg slo av visning av kartdata i programmet MotionXGPS for det er ikke noen vits i å bruke Internett-tilkobling under sporingen. Derfor vises bare en hvit kartbakgrunn på bildene under. Kartvisning kan slås på om en trenger å se veier og liknende under selve sporingen. Har du erfaring med andre GPS-sporeprogrammer på iPhone enn MotionXGPS, som du heller vil anbefale?

Programmet MotionXGPS i sporingsmodus.

Min observasjon er at det ikke er helt gunstig å bruke iPhone som GPS på lengre turer, fordi det krever mye batteri. I tillegg blir iPhonen liksom opptatt med GPS-sporing i stedet for å kunne være iPhone fullt ut (kan ikke plutselig ta fram kalenderen, ringe noen etc). Har du tips til en mer egnet GPS-enhet for bruk sammen med kameraer? Lett vekt er viktig for meg, og det er ikke nødvendig med skjerm (fordi skjerm gjør den unødvendig tung og batterikrevende). Altså søker jeg etter en dings for å ha i sekken, og som kun skal logge hvor jeg er og etterpå overføre loggen som GPX-fil til Mac-en. Jeg vet at slike enheter fins, men skulle gjerne hatt konkrete erfaringer og tips til hva som fungerer bra i praksis.

Observasjoner fra en forfatter

Før og etter jul har jeg brukt mye tid på å lage ny 3. utgave av "Webprogrammering i PHP" (http://phpbok.no). Det var en lang, men lærerik prosess sammen med Gyldendal. Det er slitsomt å komme i gang, for det er et aldri så lite fjell å bestige. Hva innebærer prosessen med å skrive bok, og vedlikeholde den i ettertid? Hvordan kommunisere korrekturfeil på en effektiv måte? Fins det tips og triks for å skrive bedre norsk?

Disclaimer: Dette blogginnlegget kan inneholde grammatiske feil. I en eventuell 2. utgave av dette blogginnlegget vil trolig korrekturleseren ha oppdaget de fleste, og språket være ytterligere perfeksjonert.

STEG 0. Snart tomt for bøker:

Gyldendal følger med i timen og varsler fra når det nærmer seg tomme lagerhyller. Det er da, så vidt jeg har skjønt det, tre valg:

• Trykk opp på nytt, men nytt opplag (jeg må endre teksten på kolofonsidene først i boka om trykkeri, ISBN-nr etc)
• Trykk opp på nytt, men som ny utgave (jeg må gjøre litt større endringer som gjør at sidetall forskyves og tekst byttes ut)
• Levetiden er over, salget er for dårlig og boka fjernes fra sortementet

For min del var det alternativ to som slo til. Ny utgave, masse jobb og bare å bygge seg mentalt opp. Det er lurt å få en endelig sluttdato, og det er lurt å starte i god tid før denne sluttdatoen (men lett er det ikke).

STEG 1. Installasjon av programvare:

Før du får gjort noe som helst med skriveprosessen, må skriveprogramvaren installeres og fungere som det skal. Adobe FrameMaker brukes av forfattere hos Gyldendal/TISIP. Det er et enormt stabilt program som støtter 100 % godt opp om skriveprosessen, men et problem for mange er at bruksterskelen er noe høyere enn Word. Manglende fonter (skrifttyper) kan også være et problem, men jeg har alt i en mappe: Programvare, fonter, kildefilene til boka og også hjelpeinstruksjoner jeg selv lagde tilbake i 2004 da boka ble skrevet første gang. Det var noen år siden sist jeg lærte meg FrameMaker. Jeg ble overrumplet av mine egne fingre som automagisk gjorde noen hurtigtast-kommando-kombinasjoner, og vips, var stilen "2 punkts dummy" satt inn over en ny figur - akkurat slik den skulle i henhold til den profesjonelle Gyldendal-malen. Boka består av 14 kapitler, og hvert kapittel er lagret som én fil. Alle bilder og figurer er for øvrig lenket inn i hver kapittelfil. Figurer med piler, bokser og liknende er laget i Microsoft Powerpoint, og som følge av lenkingen er det bare å dobbeltklikke på en figur, så spretter Powerpoint opp og jeg kan endre figuren som ønsket, lagre, og alt er oppdatert i boka. Heldigvis slapp jeg unna feil i selve FrameMaker-oppsettet.

STEG 2. Planlegge endringer:

Jeg har samlet kommentarer både fra tilbakemeldinger (skjema på websidene mine), fra lærere rundt om i landet som bruker boka i undervisning, og som jeg har pønsket ut selv. Jeg lagde meg en gjøremålsliste som et eget dokument. Denne ble to A4-sider lang. Jeg har aldri helt skjønt vitsen med funksjonen "gjennomstreking" i vanlige tekstbehandlere, men nå fikk den mening: strek gjennom ting etterhvert som de gjøres, for da ser jeg hva som er gjort. Det er også motivasjon i dette. Endringene mine var i grove trekk:

• Oppdatere installasjonsrutinene for hvordan PHP, MySQL og Apache installeres.
• Endre all HTML-kode til XHTML-form. Det skulle vært gjort fra starten av, men er i hvertfall på plass nå.
• Fjerne stoffet om register_globals.
• Ta med litt mer om MySQLi.
• Rette feil.

Todo-listen er vist i figuren under og gir et visst inntrykk av hva en slik ny utgave kan innebære av arbeidsoppgaver.

STEG 3. Ta inn over seg ikke-planlagte endringer:

Deretter viste det seg at det var behov for en ny korrekturrunde, da "et par kommaleifer" i de forutgående versjonene var oppdaget på tross av en grundig vask i 2004. Begrepet "et par" kan bety "2" (dette visste jeg) men også "1500" (det vet jeg nå). Med mellom 3-5 kommafeil per side i snitt, og 400 sider totalt i boka, er det ikke overdrevent å si at det var minst 1500 kommafeil som måtte rettes ...

STEG 4: Just do it:

1500 kommafeil og ymse skrivefeil... For en jobb! Den beste metodikken når du er kommet så langt, er "just do it". Sett i gang, og det går gradvis fremover.

STEG 5: Lær deg å lese korrekturspråket:

Jeg vil påstå at jeg behersker følgende språk: Norsk, nynorsk, engelsk, tysk, fransk og korrektur. Korrekturspråket er trolig ukjent for de fleste. Det har en spennende syntaks og er et språk som kan læres relativt lett. Jeg lærte det av meg selv, mens jeg leste, ved å tenke meg til hva som var riktig og hva som var galt. Tegnene er snedige, men de er faktisk ganske smarte. La oss gå gjennom anmerkningene i figuren under for å forklare hvordan profesjonelle korrekturlesere formidler sine funn til forfatterne:

I rekkefølge ser vi følgende kommunikasjon fra korrekturleseren uti margen til høyre:

• fjern kommaet
• komma etter "r"
• komma etter "8"
• slå sammen e og s og sett bindestrek mellom
• fjern kommaet
• komma etter "n"
• punktum etter "g"
• fjern komma etter "dagen"
• komma etter "h"

Legg merke til hvordan korrekturleseren på en kompakt, presis og unison måte klarer å formidle hva som er feil og hvordan det kan rettes opp. Det er altså tegn for å slå sammen bokstaver, koder for å legge til og for å slette. En uerfaren skribent kan tro at det er forskjell på andre og tredje kommafeil (ref listen over og i figuren), men det at vinkeltegnet foran "r," og "8," går ulik vei, har faktisk bare å gjøre med at korrekturleseren har behov for å skille de to fra hverandre. Det er her snakk om samme type feil, men likevel to instrukser. Det blir viktig å knytte instruksene til riktig feil i tilfelle det er forskjellig type feil i nær avstand. Videre har jeg funnet ut at det krøllete tegnet visstnok står for "delur", eller var det "delatur", som uansett betyr å slette (nesten som delete på datamaskinen).

STEG 6: Skjerp deg til neste gang:

Det er gunstig for egenmotivasjonen å betrakte korrekturleserens tilbakemeldinger som noe positivt, for eksempel "mulighet for læring". Jeg har unektelig lært en hel del av korrekturen og håper nå å aldri se en kommafeil og andre flaue formularer igjen i mine kommende produksjoner. I god delingsånd avsløres noen av mine tips og triks som kan være til nytte for alle som skriver bøker eller andre mer seriøse tekster:

• Kommaet skal med stor sannsynlighet være stikk motsatt av det du selv tror. (Hvis du bytter om, så er det antakeligvis stikk motsatt da også, så det er kanskje like greit å gi opp først som sist :-)
• Husk at det ikke skal være komma foran ordet "og". Bare av og til. Plasser derfor et komma foran "og" med jevne mellomrom, men ikke overdriv.
• Jeg bruker trolig orddeling med binde-strek altfor mye i mine skriblerier. Et ord som "sekund-delen" skal ikke deles, har jeg erfart, men for å forsvare meg selv tror jeg at jeg tenderer mot å dele ord som jeg selv legger inn pause i når jeg uttaler det muntlig. Mulig det er fordi jeg er nordlending at det blir pause når jeg sier "sekund-delen" muntlig? Altså at palataliseringseffekten slår ut i slutten av "sekund" og dermed ødelegger noe? For å gjøre det hele mer komplisert, skal ord som hash-funksjon vitterlig deles med bindestrek. Det er mulig at dette skyldes at de uttaler slike ord nokså "tregt" nedpå Østlandet ;-)
• Ordet "automagisk" passerte heldigvis språkvasken også i denne korrekturrunden! Jeg antar det er fordi Gyldendal har innlemmet ordet i sitt vokabular etter at det med viten og vilje ble snik-innført i min 1.utgave (eller skal det være "snikinnført"?)
• "Webprogrammering i PHP" er ei bok om programmering, mer nøyaktig om å lage dynamiske og interaktive, solide websider/systemer. Boka har mange eksempler på programkode som forklares og drøftes i teksten. Språkvaskeren (som for øvrig var meget dyktig) - gikk grundig til verks og rettet språkleifer i selve programkoden! Det er ikke bare imponerende, men viser også at webprogrammering er i ferd med å ta av og når ut til stadig nye målgrupper (nå også korrekturlesere). Fra spøk til alvor: Problemet er bare at disse leifene også reflekteres i skjermbildene mine. Hvis en kodesnutt har kode for å oppsummere valgt flyreise etter en flybestilling, og jeg i output-teksten har skriveleifer - så hjelper det lite å rette feilene i programkoden fordi da må jeg også ta nytt bilde av skjermen/websiden. Det må være samsvar mellom figurene og programkoden. Grammatiske feil i koden er altså ikke-trivielle å rette. Skjermbilder må nemlig lagres som TIFF og behandles i Photoshop slik at de får riktig fargerom - noe jeg husket lite av fra 2004. Resultat: Programkoden i boka er visse steder preget av programmeringslærer-norsk, mens teksten i boka bærer form av norsklærer-norsk.
• Det å "gjentegne" er ikke noe ord. Når jeg nå ser at det står alene, og ikke i kontekst, er jeg faktisk ganske enig. Hva skulle vel "gjentegne" bety? Hmmmm.
• Vær konsekvent. Når korrekturleseren (eller du) oppdager et ord som er feil, så søk gjerne opp alle forekomster av dette ordet og erstatt først som sist. Ikke fall for fristelsen å kjøre så effektivt som mulig ved å velge "erstatt alle". Det kan få uforutsette konsekvenser hvor du mister tekst eller får nye rare ord som resultat. Jeg prøvde denne snarveien uten å tenke på endelser som ville bli feil, og resultatet ble at jeg fikk 3 timers ekstra ryddejobb. Småkjedelig, men en fin erfaring.
• Jeg lukter forresten at hele denne punktlisten trolig vil måtte omskrives med tanke på orddeling, kommaets plassering og tungt språk hvis en korrekturleser får snus i den :-)

STEG 7: Lag ordliste over dine terminologiske uvaner underveis:

Dine feil er deg allerede tilgitt, men du har samtidig en gyllen mulighet til å unngå å falle tilbake til gamle synder. Vil du skrive godt i alle sammenhenger, bør du vende gamle vaner først som sist. Her er mine vanligste feil som jeg heretter skal prøve å få riktig i all skriftlig kommunikasjon:

Punktlisten tar formen: Det heter ikke ... men ...

• anderledes ... annerledes
• etterhvert ... etter hvert
• adskilt ... atskilt
• syv ... sju
• inni ... inne i

En korrekturleser har allerede fått snusen i dette blogginnlegget før det er publisert, og skriveprosessen avbrytes derfor av en il-melding fra Gyldendal med følgende opplysning: Syv/sju og inne i /inni representerer valgfrie former. Har man først valgt den ene formen, bør den gjennomføres konsekvent. Ok, da forstår jeg og er faktisk litt lettet. La oss fortsette listen:

• forklaring til ... forklaring på
• mulighet til ... mulighet for
• tilslutt ... til slutt (ok, den kjøper jeg)
• i det ... idet (noe skjer)
• forståelse for ... forståelse av
• ettersom ... etter som
• tungvindt ... tungvinn

Hepp, hepp, hepp... Ikke så fort nå! Ny oppklaring fra Gyldendal: Forståelse for / forståelse av er begge gangbare uttrykk, men de betyr forskjellige ting. Forståelse for uttrykker gjerne en slags empati, mens forståelse av gjerne brukes i betydningen ”oppfatte/skjønne” Det samme gjelder ettersom (= da/siden) og etter som (= etter hvert som). Tungvinn brukes når det står til et hankjønnsord; tungvint når det står til intetkjønn. Observasjon til deg som leser fra meg: La du merke til den elegante bruken av semikolon fra Gyldendal her?!! La oss fullføre listen:

• potensiale ... potensial
• tvert i mot ... tvert imot
• priviligert ... privilegert (den er vrien og jeg tipper at de fleste skriver dette ordet feil. Tenk på "et privilegium")

Siden jeg har skrevet bok om webprogrammering, tenker jeg umiddelbart at jeg ikke bør skrive en slik ordliste på papir og heller ikke i et digitalt dokument. Jeg bør rett og slett lage en database og et tilhørende web-grensesnitt hvor brukeren kan legge inn ord som staves feil i ett tekstfelt, og ordets riktige form i neste tekstfelt. Dette var en god idé! Søk etter ord er en viktig funksjonalitet å lage. Systemet kan utvides med flere brukere, og da bør innlogging på plass og validering av inngangsdata for å unngå hacking er et must. Fordelen med å tillate flere brukere i et slikt system, er at da kan en dele ord med andre, se på andres ordlister, stjernemerke favorittord, bli venner med andre som har samme ord på sin liste, og så videre. Hmmmm, dette skal jeg gjøre - det blir jo en slags Facebook for språkinteresserte, og det er meget lett å realisere når en kan PHP!
Nei, forresten, dette blir vel for nerdete! Nå tar jeg helt av og bør heller prioritere det som må gjøres av forsømte oppgaver fremover. Men kanskje du som leser boka vil lage et slikt system? I så fall vil jeg gjerne registrere meg som bruker!

STEG 8: Puh, endelig ferdig ...

... eller bare nesten. Du er riktignok ferdig med bokskrivingen, men får skriveabstinenser og har et par timer senere skrevet et lengre blogginnlegg om prosessen.

STEG 9: Blogginnlegg publiseres:

Av gammel vane sendte du blogginnlegget til Gyldendal for korrekturlesing. Det kommer i retur med et par anmerkninger, og først nå kan du publisere det.

STEG 10: Etterarbeid:

Det meste begynner på 0 i programmering (indeksverdier i arrays/tabeller/matriser for eksempel). Den oppmerksomme leser ser at også denne listen starter på 0, så dette er faktisk det ellevte steget. Selv om en tilsynelatende er ferdig, vil forfatteren gå inn i en langtekkelig fase der neste utgave av boka planlegges mentalt, gradvis. Tanker modnes og en følger jevnlig med på utviklingen av fagfeltet på jakt etter nye ting som må oppdateres. Ambisjonen om å skrive noe bonusmateriell og lage noen filmklipp som legges ut på bokas ressursside (http://phpbok.no/) skal realiseres, men bare ikke akkurat nå. Kanskje i morgen.

Slik var altså min bokprosess. Jeg kan dessverre ikke garantere mot verken kommafeil eller orddelingsregelbrudd i dette innlegget, men håper det var litt nyttig å få vite hva som kreves av vedlikehold i forbindelse med en bokutgivelse. Vil du skrive bok, så er oppfordringen min: Gjør det! Du lærer enormt mye både faglig, av skriveprosessen og av kommunikasjonen med forlaget. Det tar tid, men du kan søke om stipend (jeg fikk ikke) eller kanskje få aksept av en oppegående arbeidsgiver om at det er nødvendig med sammenhengende tid til å skrive (det fikk jeg). Du vil aldri angre, så ikke nøl, og lykke til!