Det har den siste tiden kommet frem et nytt syn på hvem som er pedagogiske sinker - nemlig de av oss som bruker (tiden på) IKT i læring/e-læring. Mitt bidrag i denne debatten får bli et referat fra NVU-konferansen som gikk av stabelen i mars 2009 i Trondheim. Jeg er herved beviselig en skikkelig sinke på blant annet referatskriving (men bedre sent enn aldri :-)
Jane Hart om "traditional learners" vs "new learners"
I stedet for å være drevet av innhold i klasserommet, hvor en entydig vei (undervisningen) står i sentrum, ser vi tendensen til visuelle lærende som eksperimenterer, "multitasker" og lærer "just-in-time". Elevene/studentene konstruerer sin egen læringssituasjon, gjerne sosialt sammen med andre. Apropos fra meg: En film om Susan og Robert basert på teoriene til John Biggs, understreker også at studentene (elevene) ikke er de samme nå som før, og jeg kan skrive under på at dette stemmer med mine observasjoner over 6 år ved Høgskolen i Sør-Trøndelag.
Jane Hart om e-læring 1.0 og e-læring 2.0
Elever/studenter liker ikke nødvendigvis e-læring. De setter gjerne likhetstegn mellom e-læring, e-lesing, LMS og tradisjonell tilnærming til læring. Det er ulike måter å drive e-læring på. e-læring 1.0 tar utgangspunkt i transformasjonen, der en skal oversette vanlig undervisning til et digitalt miljø. Undervisningen blir ofte enveis, såkalt "read only" hvor innhold produseres av eksperter i et LMS, og konsumeres av elevene/studentene.
e-læring 2.0 tar derimot utgangspunkt i Web 2.0 og "read/write"-tankegangen. Gratis tjenester åpner for nye læringsformer hvor en lærer gjennom å skape innhold på nye måter, gjerne i fellesskap. Det er motiverende å jobbe i en slik verden. Sosial læring går ut på å dele erfaringer, kunnskap og nyttig informasjon, og å skape innhold. Det handler om å delta, arbeide og lære sammen med andre, men ikke nødvendigvis de andre i klassen. Med Internett som arena må vi tenke nytt på lærerens rolle, og endre hele vår tradisjonelle læringsmodell.
Jane Hart om hvordan et webbasert læringsmiljø kan se ut
Vi bør oppfordre elevene/studentene til å bygge sine egne personlige læringsmiljø (såkalte PLE). En kan la dem velge verktøyene selv (ref. Graham Attwell). PLE har nemlig med kontekst å gjøre, og én tilbyder kan ikke konstruere rammer for alt (noe som står i kontrast til LMS-tankegangen). Videre bør også læreren delta, og til og med danne sitt eget PLE. Hvorfor? For å støtte opp under sin rolle som lærer. Fordi det er essensielt at fremtidens lærere stadig utvikler seg og best utfører sin rolle i læringen. En må dele erfaringer, ressurser, opplegg, idéer, tips og triks med andre. En må reflektere med andre. Hvordan gjøre dette i praksis? Ved å operere i den digitale sosiale sfæren, for eksempel gjennom noen av følgende verktøy:
- Sosiale nettverk: Twitter, LinkedIn, Ning, Facebook, ...
- Kommunikasjon: gmail, Dimdim, Skype, Twitter, ...
- Innhold: Slideshare, flickr, YouTube, sosiale bokmerker, RSS...
- Refleksjon: Blogging, Twitter, ...
- Samarbeid: Google Docs, Udutu, Etherpad, ...
PLE er selvorganiserende og passer derfor godt som uformelle læringsarenaer. De møter behov på et individuelt plan, og passer samtidig godt for brukere av sosiale media. Det er et såkalt "bottom-up-approach" (som betyr at initiativene kommer nedenfra, altså med eleven/studenten i sentrum). Det er utfordringer med et PLE. De som lærer best på tradisjonelle måter og liker strukturerte planer og et klarlagt løp, kan få problemer. Det kreves også en viss kompetanse med dataverktøy, og tema knyttet til datasikkerhet og private data er fort å glemme. Rent konkret vil et system som Elgg kunne dekke mange aspekter nevnt over. Elgg er en sosial nettverksplattform som har wiki, blogg, RSS og sosial bokmerking. Brukerterskelen er lav, verktøyene er integrerte (samme database i bunn). Det er mulig å både kjøre "top down" og "bottom up" samtidig, altså kan en til en viss grad styre som lærer samtidig som PLE-tankegangen ivaretas. Elgg er gratis og open source.
Kjempeviktig epilog (etter min mening)
Så vidt jeg kan forstå Jane Hart, så handler det altså om at verden er i endring og at skolen må endres. Det gjelder ikke bare å få et nytt syn på undervisning der IKT erstatter tavlen, men også på selve læringsmetodene og rollene. Det er virkelig et paradigmeskifte vi står overfor. Fremtidens lærer må opptre anderledes enn den tradisjonelle læreren for å best mulig støtte opp under fremtidens læring. Det er trolig også dette momentet som gjør at mange er så skeptiske. Det er ukjent, og det å være lærer blir en læringsprosess og utviklingsprosess i stedet for noe strukturert og planlagt som en gjennomfører rutinemessig år etter år.
Jeg bruker en miks mellom "e-læring 1.0", "e-læring 2.0" og "tradisjonell undervisning" for å engasjere, aktivisere og motivere. Det som er et kjempeviktig poeng er at jeg ikke er utdannet pedagog, men likevel trer inn i fremtidens læringsarena med små og store skritt, og en vilje til å prøve ut, vinne erfaringer, prøve, feile, dele, reflektere og diskutere. Det gjør mange andre også, I VENTE PÅ PEDAGOGISKE MENTORER OG RÆSERE.
Så ja: Vi er pedagogiske sinker, og vi gleder oss virkelig til at de som kan klassifiseres som "pedagogiske ræsere" skal vise oss vei. Men ikke nøl med dette for fremtiden er allerede godt i gang.
PS
Jeg beklager at jeg ikke har delt dette referatet før nå, men som sinke-ute-av-skapet er jeg vel automatisk unnskyldt. D.S.
Innlegg
