Takk for all læring i 2009

I denne siste bloggposten (i 2009 :-) oppsummerer jeg hovedtrekkene i det jeg har gjort i 2009, og reflekterer rundt mine observasjoner knyttet til:

1. Sosiale medier og PLN
2. IKT i skole og utdanning
3. Digital eksamen
4. Twitterserie for Mac-fans
5. Samhandlingsverktøy
6. Videoproduksjon
7. GTD som arbeidsmetodikk

1. Sosiale medier og PLN: I løpet av 2009 har bruken av sosiale medier modnet seg. Dette synes meg klart for både Facebook, Twitter og ikke minst nisjenettverk som delogbruk. Mediene brukes fordi de gir merverdi, ikke fordi det er "in". Formålene er mange. Ett ord kan oppsummere mye, og det er PLN - personal learning network. I mitt PLN er det mange verktøy, digitale ressurser og ikke minst mennesker. Moderatorene i delogbruk (Guttorm Hveem, Ingunn Kjøl Wiig, Rolf Anders Moldeklev og Margreta Tveisme) er samarbeidspartnere og digitalt bekjente som jeg ikke har fått møtt skikkelig før nå nylig. Gjennom bloggosfæren og Twitter har jeg også fått kontakt med utrolig mange interessante og dyktige mennesker. PLN handler om å lære. Det handler om å utvikle seg selv (og miljøet rundt seg). Vi voksne trenger kanskje mest av alle å lære. Vi trenger strategier for læring, siden vi er ferdige med den formelle læringen (skole/utdanning). PLN er en god løsning. Læring kan skje spontant og veldig effektivt i sosiale nettverk, og erfaringsdeling står for meg nokså sentralt for personlig utvikling. Det at digitale personlige læringsnettverk slår rot, gjør læringen og erfaringsutvekslingen mer effektiv og motiverende. Det stimulerer også til mer grundig og vidtrekkende refleksjon. Jeg har skrevet om betydningen av PLN tidligere i år.

2. Pedagogisk bruk av IKT: De over 3.000 medlemmene på delogbruk imponerer meg. Det produseres mye nyttig informasjon - både erfaringer, diskusjoner, spørsmål, idéer, tanker, og innhold. Lærere kan mye, de lurer på mye, og de vil gjerne dele. De vil gjerne møte andre, og utvikle sin undervisning. Delogbruk er en arena som gjør dette mulig.

IKT opptar meg meget, siden jeg har hovedfag (fra NTNU) i Informatikk. Jeg kan programmere, og ser derfor verktøy, systemer og sosiale medier/Web 2.0 fra et programmeringsteknisk perspektiv. I tillegg har jeg gjennom over 7 år som høgskolelektor ved HiST fått anvende IKT i egen undervisning. Det har vært en lærerik prosess, og jeg har fått mange aha-opplevelser knyttet til både læring, datasystemer og kreativt bruk av IKT. I tillegg til å møte lærere på delogbruk.no, så har jeg i 2009 holdt 18 kurs i regi av stiftelsen TISIP om temaene "Web 2.0 i undervisning", "Pedagogisk bruk av digitale tester" og "Pedagogisk bruk av it´s learning" (alt fra heldags/halvdags til 1 time). Jeg har også bidratt på noen konferanser. Det er også mange andre som bidrar i "opplæringen" og erfaringsutvekslingen i skole/UH-sektoren. Gjennom møtet med lærere ser jeg iveren over å ta i bruk IKT i undervisningen, og det slår meg også at mange skoleledere er godt på banen (ofte deltar disse på kursene, noe jeg synes er meget positivt). IKT trenger ikke gi bedre læring, men det kan definitivt gi helt nye former for læring - og brukt riktig - bedre læring (min påstand). IKT er kommet for å bli, og samfunnet endrer seg. Skole og utdanning må også endre seg. Slik jeg opplever det, var 2009 et år med sterkt fokus på IKT. Kanskje fordi Web 2.0 og sosiale medier har modnet, eller fordi LMS-systemene har slått rot og brukerne nå er modne for å virkelig utnytte potensialet som ligger i IKT?

3. Digital eksamen: I egen undervisning på HiST har jeg i 2009 gjort en "radikal" endring: Flere av fagene jeg har ansvar for (fjernstudenter), benytter nå nettbasert eksamen. Ved å kombinere en digital test med en åpen del, der alt tas hjemmefra, blir studiet mer fleksibelt for studentene. Det er derimot mange fallgruver. Erfaringene fra høsten 2009 har vært mange. Motivasjonen til endringer har jeg fått gjennom et prosjekt som heter ASSESS 2010 (i regi av Norgesuniversitetet). BI, HiNT og HiST utforsker forholdet mellom læringsutbytter, underveisaktiviteter og eksamen, i praksis. Jeg ser etterhvert at læringsutbyttebeskrivelser (læringsmål) står veldig sentralt. Jeg skal skrive mye mer om erfaringene jeg har gjort utover våren (2010).

4. Twitterserie for Mac-fans: Jeg gledet meg stort over at Apple slapp sitt nyeste operativsystem, Snow Leopard, tidligere i høst. Det systemet som allerede er kjempebra, har blitt perfeksjonert ytterligere. Snow Leopard har mange finesser. Jeg har aldri jobbet så effektivt med IKT før som med Mac-en, og får til stadig nye ting. Det er nyttig blant annet i undervisning, foredrag, prosjektarbeid, utvikling av lærestoff og rutineoppgaver. Også stabiliteten gjør at jeg trives foran skjermen. Jeg får fokus på oppgaven foran meg. Maskinen arbeider med meg, ikke mot meg. Administrative rutineoppgaver og vedlikehold er minimalt. Jeg er av den typen som liker å utforske muligheter med et system, og Mac-en er fullstappet av nyttig funksjonalitet.

Motivert i god delingsånd kjørte jeg derfor en såkalt Twitter-serie med 150 tips og triks myntet på andre Mac-brukere sommeren 2009. Det var en utfordring å skrive hvert triks på 140 tegn og en jobb i seg selv å skulle poste jevnlig. Jeg lagde derfor et automatisert opplegg som postet et nytt tips 2-3 ganger om dagen gjennom hele sommeren fra en dedikert Twitter-bruker (macsvendah). Jeg var selv stort sett på ferie mens alt gikk sin gang og hadde gjort klart alt på forhånd. Utviklingen av dette opplegget og analyse/refleksjon underveis og i etterkant, gav meg mange aha-opplevelser om Twitter, Web 2.0, sosiale medier og programmering. Uten å markedsføre serien med mer enn noen få "teasere", fikk serien likevel raskt over 200 følgere. Web 2.0 handler mye om innhold, og godt innhold markedsføres nesten av seg selv (uten at 200 følgere nødvendigvis betyr at innholdet er godt). Metodikken med en automatisert Twitter-serie har jeg tenkt å bruke i flere andre anledninger i tiden fremover.

5. Samhandlingsverktøy: Jeg ser en trend mot mindre reising i prosjeksammenheng. I prosjektet ASSESS 2010 bruker vi Etherpad og Skype, samt wiki og blogg. Det fungerer utmerket. Sammen med kollegaer bruker jeg ofte DropBox og Google Docs, mens Google Wave har vi ikke helt fått taket på enda. På konferanser brukes Etherpad, Twitter og blogging til refleksjon og høyttenking i fellesskap. Nye verktøy gjør oss ikke bare mer effektive, men skaper helt nye former for arbeid og samarbeid. Det å prøve i praksis er essensielt for å få innsikt og forståelse.

6. Videoproduksjon: I høst har vi ved Avdeling for Informatikk og e-Læring (ved HiST) dypdykket i hvordan vi kan lage gode videosnutter. Motivasjonen er å fornye lærestoffet i våre 70 nettbaserte fag og vi skal også prøve å få en del stoff ut på iTunes University. Selv har jeg brukt video i fagene mine en god stund. Noen av disse er delt på YouTube, for eksempel i fagene "LN392D Pedagogisk bruk av digitale tester" og "LN504D Læringssystemer, pedagogikk, teknologi og innholdsproduksjon". Alle kan enkelt lage videofilmer som følge av skjemopptaksverktøy, men det er en ikke-triviell sak å lage god kvalitet. Vi trenger også en så god produksjonslinje at lærere ikke føler det som noen dørstokkmil å skulle produsere videobasert lærestoff.

7. GTD som arbeidsmetodikk: Uavhengig av om en har Mac eller PC (med Windows/Linux) så er det viktigste av alt å ha gode rutiner og orden i sakene sine. Selv har jeg hundrevis (tusenvis) av ting jeg "må" huske på, og kommer stadig på nye ting. Gjøremål. Idéer. Tanker. Spørsmål. Gule lapper på skrivepulten fungerer bare i småskala. Jeg har i 2009 virkelig fått dreis på GTD-metodikken (som jeg har skrevet om tidligere). Desktopen er endelig organisert og ryddig, med mapper/ikoner som oppfordrer meg til fremdrift og orden. Jeg har oversikt over e-poster og følger med på viktige websider vha RSS. GTD handler om å sette fokus på det en skal gjøre og jobbe effektivt. I 2009 fant jeg en veldig god gjøremålslisteapplikasjon. Mac-folk kan glede seg over god integrasjon med iPhone, og dermed får en gjort ting både her og der. Alt som hører sammen i et "prosjekt" lagrer jeg i en egen mappe (en mappe per prosjekt). Siden alt ligger i DropBox, har jeg det jeg trenger på alle maskiner. Med fargekoding i utforskeren i Mac-en (Finder) og topp støtte for filadministrasjon, er det lett å forvalte innholdet og skape progresjon i det jeg gjør. Når et prosjekt er ferdig, arkiverer jeg det for fremtidig referanse. Et prosjekt kan for eksempel være å "kjøpe TV", noe som innebærer å lese tester, skrive notater for seg selv med prissammenlikning, og så videre. Et annet prosjekt kan være å "lage videofilmer for alle kapitlene i PHP-boka", og det har flere underprosjekter.

Oppsummering: 2009 har vært et travelt år. Nye metoder tatt i bruk i egen undervisning, en god del kurs her og der, og større fokus på PLN. Jeg føler jeg har lært mye, og det er takket være veldig mange andre. 2009 var et aha-år på mange måter. Brikkene begynner å falle litt på plass både i forhold til helheten i egen undervisning og forståelsen for Web 2.0 og sosiale medier på ulike plan.

Takk til alle som har lest bloggen (og evt. kommentert) i 2009. Det er motiverende! Takk til alle som gjør den sosiale weben til det den er, og som deler av erfaringer, tanker idéer og innhold. Det gjør læringen rikere. Med de beste ønsker om et godt og lærerikt nytt år!

Tips: Skjermopptak

Jeg har gjort mange skjermopptak i mitt liv for bruk i undervisning, for å dele erfaringer om pedagogiske muligheter med IKT, spre tips og triks eller bare instruere slekt og venner om hvordan PC/Mac virker. Det kan være utrolig tidkrevende å lage slike skjermfilmer, men jeg har lært meg noen tips og triks som jeg nå deler. Kanskje har du andre tips? Bruk kommentarfeltet og del du også!

Struktur og planlegging:

• Lag en plan og et manus først. Det er flere fordeler: Du sparer tid i selve innspillingen av filmen. Det er lettere å endre eller videreutvikle filmen i ettertid. Du vil få en bedre struktur og pedagogisk fremstilling. Du får fokus på budskapet i hver scene.
• Hold deg til korte filmer, gjerne maksimalt 5 minutter. Tenk modulært. Det er lettere å gjenbruke og dele hvis du har mange små filmer i stedet for én stor med mye.
• Bruk gjerne en standard mal for filmene dine i starten og i slutten. For eksempel ved å vise 15 sekunder fra en powerpoint der du oppsummerer hovedpoengene, har med ditt navn som forfatter, CC-lisens og liknende.
• Variasjon er bra. Tenk gjennom hvordan du kan variere på en god måte uten å forvirre.
• Sett opp miljøet med det du trenger. Vær for eksempel innlogget i systemer du skal bruke, med mindre selve innloggingen er sentralt i det du skal demonstrere. Start programmer på forhånd.

Selve innspillingen:

• Start med bevegelse og lyd med en gang slik at det blir tydelig at dette er en film og ikke bare lyd med et bilde på. Det fins eksempler på opplæringsfilmer som viser et statisk skjermbilde i ett minutt før det kommer noen bevegelse (mens læreren snakker).
• Selv om filmen din er kort (3 minutter) så spill likevel inn i mange mindre deler. Det er nemlig raskere å gjøre et nytt opptak ved feil når du lager mange små delopptak, enn om du tar opp hele filmen din i én operasjon. Pass derimot på å bruke samme filmteknikk (og lydnivå) slik at den som ser sluttresultatet opplever alt som en helhet.
• "Kladd" gjerne første gang. Dette er noen vel anvendte minutter. Se kritisk gjennom det du har laget og noter deg hva som bør endres før du gjør det endelige opptaket. Da oppdager du trolig ting du har glemt, for eksempel unødvendige vinduer som er med på å forkludre budskapet, informasjon som bør anonymiseres og liknende. Erfaring gjør mester, men det er slett ikke noe nederlag å måtte "kladde" før en tar det endelige opptaket.
• Spill inn filmen uten lyd. Mange har for vane å flytte rundt på musepekeren unødvendig, klikke og gjøre andre ting som bare distraherer - mens en snakker. Hvis du bare fokuserer på å ta opp på raskest mulig måte, så unngås unødvendige distraksjoner og du får fokus på oppgaven som skal vises. I tillegg blir filmen kortere. Det er som regel mulig å sette inn vente-bilder i ettertid (i redigeringsfasen) dersom det viser seg at en trenger lengre tid til å snakke enn det en har tatt opp. I tillegg blir det ikke med noen tasteklikk/museklikk når du spiller inn uten lyd.
• Legg på lyd etterpå. Da ser du gjennom det du har filmet og snakker samtidig i henhold til manuset.
• Alternativt kan du snakke samtidig med at du tar opp filmen, men så slette lyden og snakke inn på nytt igjen. Da sikrer du at filmen blir nogenlunde rett første gang (tidsbruk i hver scene) og hensikten med andre gangs lydinnspilling blir da rett og slett å forbedre lydkvaliteten/eliminere tasteklikk.
• Ikke gå for fort. Bruk tid på sentrale ting og vis dialogbokser av betydning lenge nok til at en kan lese gjennom det som er viktig å lese. Kombiner gjerne med zoom-effekt. Unngå også bruk av diffuse snarveier. Ved for eksempel kopiering av tekst, så bruk gjerne menyene eller høyreklikk i stedet for hurtigtaster. Da sikrer du at den som ser på får med seg det som skjer.

Redigering:

• Bruk zoom-funksjonalitet dersom slik fins for å zoome inn på detaljer, men det er selvsagt viktig å ikke overdrive zoomingen. Det er lurt å vise hele skjermen i starten for å sette kontekst, men så zoome inn på det som er viktig. Du kan også panorere over skjermen (dvs beholde zoom-nivået, men flytte bildet slik at du får se nye områder). Dermed kan du sette fokus på det som er viktig til enhver tid. Det kan også være gunstig for seeren dersom du zoomer ut slik at hele skjermen vises. Eksempel: Skal du lage en film der en Web 2.0-tjeneste gjennomgås (i nettleseren), så trenger du ikke å vise hele nettleservinduet hele tiden. Det er vanlig å tenke at et helt vindu må være med i stedet for å kutte tilsynelatende ulogisk opp. Prøv likevel å kutte "ulogisk" for da får du fokus på innholdet! Adresselinjen og navigasjonsknappene trenger ikke alltid å vises. Seeren skjønner fra starten av filmen at dette skjer i nettleseren uansett.
• Legg på forklarende tekstbokser bare der det virkelig er behov for mer informasjon. Kanskje glemte du å si noe viktig eller vil understreke et poeng? Har du en relevant lenke til relatert informasjon? Er det plutselig et nytt tema som tas opp? Prøv også å bruke bare noen få ord (gjerne stikkord) i stedet for lange utgreiinger i tekstboksene dine. Pass også på at slike vises så lenge at en kan klare å lese alt, og at de ikke tar fokus fra andre viktige poenger i filmen din.

Ferdigstilling og deling:

• Ferdigstill filmen i en kvalitet som blir god nok å se på, også i fullskjerm. Vurder å bruke HD-oppløsning.
• Filmen skal gjerne deles med andre. Hvis du laster opp på tjenester som YouTube, Vimeo eller liknende, får du den fordel at andre kan kommentere filmen din, gi karakter og ikke minst inkludere den som en boks i for eksempel blogger, LMS-systemer og andre steder på Internett. Slike tjenester tilbyr gjerne filmen tilpasset ulik båndbredde. Har du for eksempel ferdigstilt filmen i HD-oppløsning, kan seeren likevel velge å få filmen i lavere kvalitet hvis det er treg tilgang til Internett.
• Trygg lagring er viktig. Du har originalen og kan alltids lage nye versjoner eller redigere (endre, oppdatere, videreutvikle) filmen i fremtiden. Originalfilmen er trolig stor fordi skjermopptakene er i full kvalitet. Pass på å lagre originalen på et trygt sted dersom du ikke har plass på din maskin, for eksempel en ekstern disk, USB-minnepinne eller CD/DVD-plate.
• Slike filmer er i høyeste grad åndsverk. Det er mange fordeler å dele med andre men det er ikke frekt å si fra om hvem som har laget filmen. Snarere tvert om - det er med på å øke troverdigheten og seriøsiteten om det tydelig fremgår hvem som er produsent. I stedet for å bare snakke inn navnet sitt (si hvem en er) kan det være lurt å starte og/eller avslutte filmen med å skrive navnet sitt, gjerne med en Creative Commons-lisens. Mange finner motivasjon til å bruke tid (og krefter) på å lage og dele filmer, ved å implisitt profilere sitt arbeidssted eller seg selv. En kan for eksempel skrive litt om i hvilken kontekst filmen er produsert og tenkt brukt: "Denne filmen er utviklet i forbindelse med faget X ved institusjon Y".

Etterarbeid og evaluering:

• Få gjerne tilbakemeldinger fra andre og ta disse konstruktivt. Se også selv kritisk gjennom det du har laget (en stund etter at du har laget det) og noter deg hva du kan gjøre bedre til neste gang.
• Aksepter feil. Feil er ok (til en viss grad). Det kan faktisk øke troverdigheten og live litt opp. Det er utrolig tidkrevende å få til en perfekt film og det er fort å gå i fellen med flisespikking. Om du først skulle gjøre noe anderledes burde du kanskje heller lage en helt annen type film i stedet for å flisespikke?
• Invester i bedre utstyr. Dersom du ofte lager filmer så invester noen kroner i et bedre skjermopptaksprogram og evt. en bedre mikrofon som kan eliminere bakgrunnsstøy (for eksempel viftestøy eller tasteklikk). Det gjør at du får nye muligheter og kan øke kvaliteten på filmene dine.

Punktene over er pensum for de som tar faget "LN504D Læringssystemer, pedagogikk, teknologi og innholdsproduksjon". En av øvingsoppgavene går på å øve seg opp til å lage gode skjermopptak og dele med andre på en effektiv måte.

Til slutt: Her er et eksempel på en film jeg er veldig fornøyd med:

Har du noen tips? Legg gjerne inn i kommentar-feltet.

Donald i Mathemagic-land

Kan Disney formidle matematikk? Her er noen filmer som er høyst severdige. Innimellom er det litt kjedelig (for eksempel 1 minutt med bare spilling på piano) men bare se videre. Mange skoleelever forstår ikke hvorfor teoretisk matematikk er nyttig å kjenne til. Donald og Disney formidler etter min mening budskapet på en utmerket måte. Særlig film 2 og 3 er veldig konkrete.

• Donald i Mathemagic-land del 1
• Donald i Mathemagic-land del 2
• Donald i Mathemagic-land del 3

Som det sies på slutten av film 3: The doors of the future is not open yet. The key is mathematics. La mathematica e l'alfabeto nel quale DIO ha scritto l'universo. Gali.

Fra gangen til PLN

Gangen er ganske viktig. Du kan sitte på kontoret og jobbe så godt du bare vil, men det er ikke så ofte du kommer i prat med andre folk der. Gangen er derimot et møtested. Gangen er det nødvendige bindeleddet mellom viktige fysiske rom, for eksempel ditt kontor og lunsjrommet, andre kontorer, møterom og ikke minst utenomverdenen. Det fine med gangen er at den må gås. Jo mer folk går, jo større er sjansen for å treffe på andre, og jo bedre muligheter har en for personlig læring og utvikling. Gangen er en uformell arena, og det åpner for mange muligheter. Mange gode prosjekter og innovative idéer har sitt utspring fra samtaler på gangen (eller lunsjrommet).

Jeg bodde i 2008/2009 ett år i Kristiansund, men fortsatte i jobben som høgskolelektor ved HiST. Derfor måtte jeg ha hjemmekontor i stuen hjemme. Ulempen med stuen er at det ikke fins en gang derfra til for eksempel lunsjrommet i Trondheim. Jeg var dermed isolert fra å møte kollegaer til en uformell prat. Gangen var unektelig et stort savn.

av tv42 på flickr

I den digitale verden fins det mange ganger, og det fins mange rom. Rommene kalles noder, og gangene relasjoner. De digitale rommene kan faktisk være folk, eller steder hvor folk oppholder seg. Det er mulig å ha ganske mange relasjoner fra meg til andre noder. Et nettverk av noder og relasjoner er ekstra kraftig når det er digitalt, fordi det er uavhengig av tid og sted, uformelt og en potensiell kilde til læring. Man kan faktisk si at et digitalt nettverk (eller sosialt nettverk) er vel så viktig som gangen på arbeidsstedet.

Et personlig læringsnettverk (PLN) kan være digitalt. Jeg vil si at det med fordel kan være digitalt. Jeg ble utfordret til å snakke litt om PLN i en parallellsesjon på delogbruk-konferansen (Sandvika vgs 2009). Det var for så vidt tatt helt på sparket fordi den som egentlig skulle hatt sesjonen var syk. Det å bygge et digitalt (sosialt) nettverk rundt seg selv, har mange fordeler og bruksområder:

• uformelt
• uforpliktende
• kort responstid
• arena for samarbeid og problemløsning
• arena for refleksjon
• arena for læring
• arena for deling
• ...

Arne Krokan sa på delogbruk-konferansen at vi trenger mer kunnskap om hvordan en kan bygge seg et personlig læringsnettverk. Jeg tror han treffer spikeren på hodet. Internett gir oss nemlig muligheter vi aldri før har hatt. For det første gir Internett oss virtuelle ganger å tråkke i, uten de fysiske begrensninger som vanlige ganger har. Redskapene som er tilgjengelige på Internett gjør en solid jobb for å støtte opp under nye arbeidsformer og organiseringsformer. Bloggfellesskapet, web 2.0-tjenester som Twitter, YouTube og Ning, og ikke minst en stadig økende brukermasse som ønsker å dele, skape og bidra, gjør den digitale arenaen enormt viktig for den som vil utvikle seg personlig. For meg er dette PLN, og det blir stadig mer klart for meg hvor viktig PLN vil være i livet mitt fremover. Et PLN trenger ikke bare bestå av relasjoner til digitale venner. Tjenester for å søke opp relevant informasjon er også viktig. RSS og sosiale bokmerkingstjenester er redskap som jeg mener de fleste vil kunne ha god nytte av å bruke i sitt daglige virke.

Året med alenejobbing gjorde det ekstra viktig for meg å utvikle mitt eget PLN. Gjennom blant annet bloggskriving, blogglesing/kommentering, deltakelse på Twitter og i nettsamfunnet delogbruk.no, samt daglig bruk av RSS og sosial bokmerking, har jeg lært mye. Jeg har utviklet meg og satt i gang en metarefleksjon om hva "dette nye" er. Dette innlegget er et eksempel på slik refleksjon.

Når vi blir kjent med, utvider, og aktivt benytter vårt PLN, står vi i fare for å slutte å gå i gangene på jobben. Digital tilstedeværelse tar tid. Det er en skummel trend. Gangen er fortsatt kjempeviktig. Det ser jeg klart og tydelig etter å ha jobbet ett år alene, og kommet tilbake til et sted hvor fysiske ganger fortsatt har stor betydning. Jeg vil derimot oppfordre alle som per i dag bare går i gangene, til å starte med å bygge sitt eget PLN. Det er utrolig nyttig.

Hva tenker du om viktigheten av et PLN? Hvordan bygger du ditt PLN?

Elevmedvirkning: Impulskonferansen 2009

Jeg deltar på Impulskonferansen med foredrag i plenum om "Web 2.0 i undervisningen" (1 time) og deretter ca 2,5 timer praktisk økt i parallellsesjon. Akkurat nå hører jeg på andres foredrag. Det er veldig interessant, og jeg tok noen notater for meg selv som viste seg å være et passende blogginnlegg - også fordi jeg skal vise blogg senere i dag og da er det greit med et oppdatert innlegg på egen blogg. Eva var for øvrig raskest ute (ser jeg på Twitter) med referat som live-blogger.

Det var et interessant og bra foredrag om elevmedvirkning fra Elevorganisasjonen (elev.no). Særlig interessant er det at elevene kan bidra aktivt i planleggingen av hvilke aktiviteter de skal gjøre for å nå et gitt læringsmål. En kan sette opp en matrise kolonnene:

1. Læringsmål
2. Aktivitet/arbeidsmetode
3. Vurdering

Som eksempel ble det blant annet pekt på at hvis læringsmålet er å "lære noe om en historisk person", så kan aktiviteten være å lage et rollespill. Vurderingen blir da kanskje fremføring av rollespillet. Et annet eksempel er læringsmål som går på "Religion". Da kan fordypning i litteratur og liknende være aktivitet, mens elevundervisning kan være vurdering.

Poenget med en slik matrise der en setter opp læringsmålene og planlegger aktivitetene, slik jeg ser det, er at den tydeliggjør hvordan alt henger sammen utover i semesteret. Elevorganisasjonen påpeker at læreren ikke trenger å planlegge og bestemme alt selv - det er viktig at elevene bidrar. Mitt tips her er at en som lærer kan kjøre en spørreundersøkelse der en ber om forslag til mulige aktiviteter+vurdering fra elevene, for ulike læringsmål. Deretter kan en sette opp alle forslagene og kjøre en "poll" i klasserommet der elevene endelig bestemmer hva de skal gjøre. Dette blir både demokratisk og en kreativ prosess. Da skapes engasjement og eierforhold til læringsmålene.

Om lærere og sinker

Det har den siste tiden kommet frem et nytt syn på hvem som er pedagogiske sinker - nemlig de av oss som bruker (tiden på) IKT i læring/e-læring. Mitt bidrag i denne debatten får bli et referat fra NVU-konferansen som gikk av stabelen i mars 2009 i Trondheim. Jeg er herved beviselig en skikkelig sinke på blant annet referatskriving (men bedre sent enn aldri :-)

Jane Hart om "traditional learners" vs "new learners"

I stedet for å være drevet av innhold i klasserommet, hvor en entydig vei (undervisningen) står i sentrum, ser vi tendensen til visuelle lærende som eksperimenterer, "multitasker" og lærer "just-in-time". Elevene/studentene konstruerer sin egen læringssituasjon, gjerne sosialt sammen med andre. Apropos fra meg: En film om Susan og Robert basert på teoriene til John Biggs, understreker også at studentene (elevene) ikke er de samme nå som før, og jeg kan skrive under på at dette stemmer med mine observasjoner over 6 år ved Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Jane Hart om e-læring 1.0 og e-læring 2.0

Elever/studenter liker ikke nødvendigvis e-læring. De setter gjerne likhetstegn mellom e-læring, e-lesing, LMS og tradisjonell tilnærming til læring. Det er ulike måter å drive e-læring på. e-læring 1.0 tar utgangspunkt i transformasjonen, der en skal oversette vanlig undervisning til et digitalt miljø. Undervisningen blir ofte enveis, såkalt "read only" hvor innhold produseres av eksperter i et LMS, og konsumeres av elevene/studentene.

e-læring 2.0 tar derimot utgangspunkt i Web 2.0 og "read/write"-tankegangen. Gratis tjenester åpner for nye læringsformer hvor en lærer gjennom å skape innhold på nye måter, gjerne i fellesskap. Det er motiverende å jobbe i en slik verden. Sosial læring går ut på å dele erfaringer, kunnskap og nyttig informasjon, og å skape innhold. Det handler om å delta, arbeide og lære sammen med andre, men ikke nødvendigvis de andre i klassen. Med Internett som arena må vi tenke nytt på lærerens rolle, og endre hele vår tradisjonelle læringsmodell.

Jane Hart om hvordan et webbasert læringsmiljø kan se ut

Vi bør oppfordre elevene/studentene til å bygge sine egne personlige læringsmiljø (såkalte PLE). En kan la dem velge verktøyene selv (ref. Graham Attwell). PLE har nemlig med kontekst å gjøre, og én tilbyder kan ikke konstruere rammer for alt (noe som står i kontrast til LMS-tankegangen). Videre bør også læreren delta, og til og med danne sitt eget PLE. Hvorfor? For å støtte opp under sin rolle som lærer. Fordi det er essensielt at fremtidens lærere stadig utvikler seg og best utfører sin rolle i læringen. En må dele erfaringer, ressurser, opplegg, idéer, tips og triks med andre. En må reflektere med andre. Hvordan gjøre dette i praksis? Ved å operere i den digitale sosiale sfæren, for eksempel gjennom noen av følgende verktøy:

• Sosiale nettverk: Twitter, LinkedIn, Ning, Facebook, ...
• Kommunikasjon: gmail, Dimdim, Skype, Twitter, ...
• Innhold: Slideshare, flickr, YouTube, sosiale bokmerker, RSS...
• Refleksjon: Blogging, Twitter, ...
• Samarbeid: Google Docs, Udutu, Etherpad, ...

PLE er selvorganiserende og passer derfor godt som uformelle læringsarenaer. De møter behov på et individuelt plan, og passer samtidig godt for brukere av sosiale media. Det er et såkalt "bottom-up-approach" (som betyr at initiativene kommer nedenfra, altså med eleven/studenten i sentrum). Det er utfordringer med et PLE. De som lærer best på tradisjonelle måter og liker strukturerte planer og et klarlagt løp, kan få problemer. Det kreves også en viss kompetanse med dataverktøy, og tema knyttet til datasikkerhet og private data er fort å glemme. Rent konkret vil et system som Elgg kunne dekke mange aspekter nevnt over. Elgg er en sosial nettverksplattform som har wiki, blogg, RSS og sosial bokmerking. Brukerterskelen er lav, verktøyene er integrerte (samme database i bunn). Det er mulig å både kjøre "top down" og "bottom up" samtidig, altså kan en til en viss grad styre som lærer samtidig som PLE-tankegangen ivaretas. Elgg er gratis og open source.

Kjempeviktig epilog (etter min mening)

Så vidt jeg kan forstå Jane Hart, så handler det altså om at verden er i endring og at skolen må endres. Det gjelder ikke bare å få et nytt syn på undervisning der IKT erstatter tavlen, men også på selve læringsmetodene og rollene. Det er virkelig et paradigmeskifte vi står overfor. Fremtidens lærer må opptre anderledes enn den tradisjonelle læreren for å best mulig støtte opp under fremtidens læring. Det er trolig også dette momentet som gjør at mange er så skeptiske. Det er ukjent, og det å være lærer blir en læringsprosess og utviklingsprosess i stedet for noe strukturert og planlagt som en gjennomfører rutinemessig år etter år.

Jeg bruker en miks mellom "e-læring 1.0", "e-læring 2.0" og "tradisjonell undervisning" for å engasjere, aktivisere og motivere. Det som er et kjempeviktig poeng er at jeg ikke er utdannet pedagog, men likevel trer inn i fremtidens læringsarena med små og store skritt, og en vilje til å prøve ut, vinne erfaringer, prøve, feile, dele, reflektere og diskutere. Det gjør mange andre også, I VENTE PÅ PEDAGOGISKE MENTORER OG RÆSERE.
Så ja: Vi er pedagogiske sinker, og vi gleder oss virkelig til at de som kan klassifiseres som "pedagogiske ræsere" skal vise oss vei. Men ikke nøl med dette for fremtiden er allerede godt i gang.

PS

Jeg beklager at jeg ikke har delt dette referatet før nå, men som sinke-ute-av-skapet er jeg vel automatisk unnskyldt. D.S.

Gode presentasjoner og Powerpoint 2010

Jeg har lagd ganske mange presentasjoner i mitt liv, og merker at jeg stadig utvikler meg, men fortsatt har veldig mye igjen å lære. Det er derfor spennende å se en demo av hva Powerpoint 2010 kan by på (video under). Det konkurrerende programmet Keynote (fra Apple) har i et par år hatt mange av de samme mulighetene, og neste Keynote-versjon kommer sikkert med mye nytt for å "matche" Powerpoint. Likevel - det viktigste spørsmålet er ikke knyttet til om en velger Apple eller Microsoft. Det som trengs er å gå bort fra den tradisjonelle måten å tenke presentasjoner på, og etter min mening er dette delvis et ansvar som programvaren må ta på seg.

Det mest interessante med Powerpoint 2010 er å se hvordan brukergrensesnittet for å lage gode presentasjoner er lagt opp. 95% av verdens presentasjoner består av (alt for mange) kulepunkter. Det er her utfordringen ligger - å få folk til å tenke anderledes når de skal bygge opp sine presentasjoner. Det er derimot ikke slik at fancy overganger og speileffekter er mest riktig å bruke, og at det er viktig at programvaren har mest mulig slik funksjonalitet. Det å lage gode presentasjoner er en kunst, både med tanke på utseende, hva en vil presentere og hvordan en strukturerer innholdet. I tillegg er det viktig å forstå samspillet mellom det deltakerne ser, og det du sier som foredragsholder. Edward Tufte har kritisert måten Powerpoint brukes på, særlig bruken av kulepunkter som ofte resulterer i "cognitive overload". Det å gå bort fra kulepunktene, eller kanskje heller, gå bort fra den tradisjonelle måten å bygge opp/holde en presentasjon på, krever en ny tenkemåte. Kulepunkter kan ha mye for seg, men bare om de brukes gjennomtenkt og riktig. En bok som har god teoridiskusjon og med mange fine eksempler på hvordan en kan tenke nytt om sine presentasjoner og gå over i mer visuelle tankebaner, er Slideology av Nancy Duarte. Anbefales!

Jeg har lært mye om gode presentasjoner bare ved å bruke programmet Keynote. Apple har tatt et veldig riktig steg ved å oppfordre brukere av Keynote til å benytte såkalte "smart builds" og "magic moves" som setter det visuelle (bilder) i fokus. Dette (og mer til) har gitt meg som foredragsholder ny lyst til å lage anderledes, mer visuelle presentasjoner. Tilbakemeldingene vitner om at publikum også liker noe som ikke er så preget av kulepunkter. Jeg brukte først Powerpoint for Windows, så Powerpoint for Mac, men byttet for 2 år siden til Keynote etter å ha oppdaget hvordan Keynote implisitt hjelper meg til å tenke mer visuelt. Kreative mennesker klarer alltids å lage flotte presentasjoner uansett hvilken programvare de bruker, men ikke folk flest. Det er derfor etter min mening viktigst av alt at programvaren oppfordrer oss til å lage gode presentasjoner.

Jeg håper derfor at PowerPoint 2010 kan oppfordre sine millioner av brukere til å tenke nytt slik at vi slipper å se de samme rekkene med kulepunkter på konferanser og foredrag heretter. Vi bør snart være modne til å ta steget mot bedre presentasjoner, etter snart 15 års kulepunkt-trening med PowerPoint/Keynote og tilsvarende verktøy. Det er da også spennende å se hvordan Web 2.0-verktøy som for eksempel Prezi oppfordrer oss til å tenke helt nytt og tilbyr noe radikalt anderledes enn Powerpoint/Keynote.

Pedagogisk bruk av IKT - erfaringer

Nå er det klart for tredje runde med fag for lærere som ønsker å lære mer om bruk av IKT i undervisningen: LN504D Læringssystemer, pedagogikk, teknologi og innholdsproduksjon og LN392D Pedagogisk bruk av digitale tester. Våren 2009 rettet jeg mange øvingsoppgaver der studentene (eh, kremt kremt, lærerne) hadde levert oppgaver om blant annet ulike måter å bruke IKT på i undervisningen.

Jeg har samlet sammen en del godbiter fra kommentarene deres. Disse er lagt ut som 3 PDF-filer:

• digitale tester
• Web 2.0
• Deling, gjenbruk og innholdsproduksjon

Kanskje finner du noen gode idéer som kan brukes i din undervisning eller øke din forståelse for LMS, digitale tester og nye Web 2.0-tjenester brukt i undervisningen? En del av kommentarene er mine, mens en del er godbiter skrevet av "studentene".

Jeg håper det blir mange studenter (lærere) som tar fagene høsten 2009 også, fordi det er mye å lære av kommunikasjonen med deltakerne. I tillegg er det givende å måtte holde seg oppdatert og lære stadig mer av det som skjer innen det spennende feltet IKT og læring. Har du selv lyst, eller har en kollega som du tror fagene vil passe for, så send gjerne tipset videre. Påmeldingsfrist er 1.september, og opplegget er veldig fleksibelt.

Test før og etter

Dette er del 14 av tipsserien om digitale tester. Denne gangen kommer et veldig håndfast tips som du garantert kan prøve ut i egen undervisning, og det er ikke tidkrevende å lage. Eksempelet stammer fra programmeringsfaget ”Webprogrammering i PHP” for nettstudenter ved HiST, men kan også brukes i klasserom (noe som forklares i siste avsnitt).

Tester kan brukes på mange måter. Et eksempel fra programmeringsfaget ”Webprogrammering i PHP” for fjernstudenter ved HiST, kan for så vidt også brukes i klasserom (ved å skrive ut på ark). I stedet for å dele ut lærestoffet som en PDF-leksjon på 15 A4-sider, har læreren her i leksjon 11 laget mer omfattende opplegg. PDF-leksjonen distribueres fortsatt, men først skal testen i elementet ”2. Flervalgstest om sikkerhet” tas (se Figur 2). Denne testen har noen spørsmål fra forrige gang, som studentene bør klare å svare på, og noen spørsmål fra den kommende leksjonen, som enda ikke er lest.


Hver student vil nå trolig komme i læringsmodus på grunn av de repeterene spørsmålene. Ønsket fra lærers side er at de vanskelige spørsmålene skal surre i hodet til studenten mens lærestoffet leses (elementet ”3. Leksjon 11: Sikkerhet II”), og kanskje gjøre studenten mer engasjert og aktiv under lesingen.

Etter at leksjonen er lest, skal elementet ”4. Flervalgstest om sikkerhet” tas. Det spesielle er at denne testen er nøyaktig lik den forrige testen, altså vil studenten trolig klare de første spørsmålene fra forrige gang, og også de fleste av spørsmålene som omfatter teorien fra leksjonen som nettopp er lest.

Siste fase av opplegget går ut på å sammenlikne resultatet fra de to testene. Nesten alle vil naturlig nok gjøre det bedre på test nummer 2 enn test nummer 1. Dette kan i seg selv være en morsom observasjon. Tilbakemeldinger på opplegget, viser at dette oppfattes som spennende og lærerikt, men det skaper også frustrasjon blant de som mener spørsmålene er dårlige eller vanskelige å forstå. Studenter ønsker gjerne å yte godt på digitale tester, og da kan det være ekstra vanskelig å få dem til å gjøre ting i riktig rekkefølge. I bildet over er nummereringen av elementer ett tiltak for å styre rekkefølgen, men det er lurt å informere muntlig i tillegg. Det er også viktig å formidle at dette opplegget er formativt slik at de skjønner at resulatet på testene ikke spiller inn på karakter eller liknende.

Dette opplegget har vært prøvd i klasserom med ulike størrelser, alt fra 30 til 80 studenter til stede. Lærer kan i så fall dele ut ark før timen starter, og la dem få 5-10 minutter på å svare. Tanken er at de nå er i læringsmodus og vil følge bedre med og reflektere mer rundt det som foreleses, siden de har fått en pre-test før forelesningen. Etter at forelesningen/undervisningen er ferdig, brukes de siste 10 minuttene til å ta en ny test, som i opplegget ovenfor faktisk er samme test på nytt. Læreren informerer i så fall om at dette er samme test, og at de ikke må se på forrige svar når de fyller ut, men prøve så godt som mulig basert på deres nåværende forståelse og kunnskap. Til slutt går læreren gjennom "fasiten" og de gir seg selv poeng på begge testene og teller opp sine totale poeng. En enkel håndsopprekning viser hvor mange som fikk bedre resultat på den siste testen, hvor mange som fikk samme resultat og evt. dårligere resultat. Dette er et godt eksempel på hvordan en lærer med en digital test som utgangspunkt kan lage et bedre læringsopplegg "offline" i et klasserom, som kan bidra til å øke motivasjonen og engasjementet.

Som alltid interessant å høre: Hva synes du om et slikt opplegg? Vil du prøve det ut selv?

Du står fritt til å bruke eksemplene fra denne tipsserien i egen undervisning. Svend Andreas Horgen har holdt mange foredrag og kurs om digitale tester (og pedagogisk bruk av IKT generelt), og underviser blant annet et nettbasert fag om IKT og læring hvor digitale tester inngår som pensum. Dersom du synes denne tipsserien er nyttig, så må du gjerne spre en lenke til andre. Har du innspill, tanker, erfaringer eller andre idéer, så legg gjerne igjen en kommentar!

Hvordan få ukenummer på iPhone?

Kalenderen på iPhone har ikke ukenummer. Dette innlegget forklarer hvordan en kan legge til ukenummer og mer til på iPhone.

Etter oppdateringen til OS 3.0 er det mulig å abonnere på kalendere som andre har delt på web. En genial kalender å abonnere på, er Morten Dreier sin "Ukenummer"-kalender. Selv har jeg denne i både iCal og nå også på iPhone. Hvordan får en til det?

Det er ikke noen funksjonalitet i Kalender-programmet hvor en kan skrive inn adressen til en delt kalender. Det en må gjøre er å sende seg selv en e-post som har lenken til den delte kalenderen, og lese/trykke på denne på din iPhone. La oss ta som eksempel hvordan vi får lagt til norske ukenummer blant andre kalenderhendelser på iPhone:

• Send deg selv en ny e-post som har lenken http://www.dreier.no/ical/ukenummer.ics
• Åpne e-posten i Mail-programmet på din iPhone, og klikk/trykk på lenken
• Siden dette er en ics-fil så får du spørsmål om du vil abonnere på kalenderen. Velg ja

Nå legges kalenderen til i programmet Kalender på din iPhone. Gå inn i Kalender, og du ser at den bruker litt tid på å laste inn innholdet første gang. Det skyldes at dette er en delt kalender hvis innhold ligger på Internett. I praksis har du abonnert på en ekstern kalenderkilde. Siden Morten Dreier har lagt ut 52 heldagshendelser - for hver mandag - med teksten "Uke 34", "Uke 35" og så videre, kan du veldig enkelt se i kalenderen din hvilken uke det er ved å se på hver mandag i listevisning eller månedsvisning.

Dersom du har lyst til å fjerne eller administrere slike kalenderabonnementer, så gå til Innstillinger. Under "Epost, kontakter og kalendere" finner du de kalendere du abonnerer på som egne kontoer.

Det er også mange andre som legger ut delte kalendere i ics-format på web, og du kan legge til slike du kommer over. Alt du trenger er riktig adresse. Dersom du allerede har abonnert på en kalender i programmet iCal (Mac) så finner du riktig adresse ved å høyreklikke på aktuell kalender, og velge "kopier URL"

Har du tips til gode kalendere å abonnere på?

Skreddersøm, kompetansekartlegging og differensiering

Dette er del 13 av tipsserien om digitale tester. Tror du dette kan brukes i din undervisning?


Tester kan brukes formativt for å støtte opp under læring. De kan også brukes summativt for å konstantere kunnskapsnivå. Når et visst antall elever/studenter har tatt en test, så kan det være verdifullt å analysere resultatene for å se etter trender. Er det noen spørsmål som ingen fikk til? Er det noen tema som synes å være vanskelige? Er det et klart skille i forståelse på et gitt tema? I bunn og grunn vil resultatet si noe om sterke og svake faglige sider. En analyse av resultater åpner for en del spennende muligheter.

Kompetansekartlegging

En test i forkant av et semester eller en læringsøkt med det til hensikt å kartlegge kompetanse. Slik kan du skape forventninger og skape motivasjon for å lære. Noen spørsmål kan være lette og for eksempel ta opp ting som er forutsett kjent. Andre spørsmål kan være vanskelige rett og slett ved å basere dem på det lærestoffet som skal gjennomgås i løpet av kommende semester (eller måned/uke/læringsøkt). Da bør læreren understreke at ”etter ferdig kurs vil du klare å svare på disse”. Dette kan virke motiverende.

Det er også mulig å bruke testresultatene fra en slik kompetansekartlegging som grunnlag for gruppeinndeling. Vil du plassere bare flinke elever/studenter i samme gruppe, så kan du lett plukke ut slike uten å kjenne personene. Ønsker du å blande slik at ikke alle de flinke ved en tilfeldighet kommer på samme gruppe, så kan du lettere gjøre det ved å analysere resultatene.


Summen av testresultatene kan også gi læreren en bedre forståelse av hele kullet som sådan, med mulighet for å se nærmere på resultatet til enkeltpersoner og eventuelt sette inn preventive tiltak for de som henger etter i starten. Det kan være fornuftig å lage en test som repeterer ting som forventes å være kjent før første forelesning, for eksempel teori fra et kurs tidligere i studiet. Hva bør en god lærer gjøre dersom så og si alle mangler forutsetninger i forkant av et fysikkfag? Er det da lurt å ture på med lærestoff som ingen har forutsetninger for å forstå? Med en test kan du avsløre tilstanden, i hvertfall delvis, og så bestemme om du vil iverksette tiltak eller ikke.

Statistikk- og rapportfunksjonaliteten gir i de fleste testverktøy en ganske god og detaljert oversikt over status. Det er mulig å raskt finne ut hvor mange som har klart en test, men det er også mulig å gå inn på hvert enkelt spørsmål og se diagrammer over hvor mange som har svar på de ulike alternativene. Dersom mange har misforstått spørsmålet om makroøkonomi, så bør læreren kanskje ikke rase videre uten først å oppsummere hva makroøkonomi egentlig går ut på.

Skreddersøm

Det er også mulig å gå nærmere inn på hver enkelt kandidat og analysere resultatene, eventuelt over tid. Dermed vil grunnlaget for å tilby skreddersydde opplegg være større, men en slik oppfølging kan være tidkrevende. I forbindelse med veiledning av for eksempel hovedprosjektstudenter i høgere utdanning, eller elever med spesielle behov i grunnskolen, kan dette derimot være veldig fornuftig. Hvordan veilede best mulig? I stedet for bare å ha et vanlig veiledningsmøte, kan du først tilby en test om ting dere skal ta opp (gjerne med noen åpne spørsmål slik at det blir mer som en kombinert test/undersøkelse)). Dermed får du et bedre grunnlag for å veilede på en god måte. Testen kan brukes for å kartlegge interesser og faglige forutsetninger, og dere vil få en felles referanse for veiledningsmøtet. Det er for eksempel ikke alle som forstår prosessene rundt et prosjektarbeid, og faglige spørsmål knyttet til frister, hva formålet med ulike rapporter og prosesser er, og roller, kan være til hjelp. En kan også ta med noen åpne spørsmål som ikke har noe fasitsvar, men kanskje spør om interesseområde eller er mer reflektive av natur. Fordeler med en test (eller evt. en undersøkelse) i forkant, er at dere får en felles referanse for selve veiledningsmøtet.


Hva menes egentlig med skreddersøm? Er det nødvendig at læreren skreddersyr opplegg til den enkelte, eller er det nok å tilby en hel rekke ulike varianter av lærestoff og la elevene/studentene selv velge hva de skal ta, basert på for eksempel et testresultat? Følgende tenkte eksempel er enkelt å gjennomføre for læreren, og kan skape læring og gi økt refleksjon i etterkant. Læreren må rett og slett ha en rekke ulike læringsressurser klart, og så informere i etterkant av at testen er tatt til alle elevene/studentene:

”Testen er nå ferdig. Alle har tatt testen. Nå er det på tide å reflektere og lære basert på resultatene. Du skal nå selv se over resultatene og analyserer din egen besvarelse. Dersom du fikk riktig på spørsmålene om makroøkonomi, men fikk galt på kjernespørsmålene om økonomiske modeller, bør du se på videofilm X. Hvis du hadde mange riktige men ikke klarte det vanskelige spørsmålet om inflasjon, kan du se diskusjonen i fjorårets forum, for der var den diskusjonen oppe til debatt. Først når du klarte alle spørsmål, bør du gå videre til neste test, som ligger i mappen ”Vanskelige tester”.

Differensiering:
Til slutt nevnes at differensiering kan oppnås relativt enkelt. En kan lage tester av ulik vanskelighetsgrad, og så enten dele inn i grupper basert på nivå, eller la elevene/studentene velge nivå på testene selv. I stedet for å bare lage en stor, vanskelig test til en læringsøkt, kan læreren lage en lett, en middels og en vanskelig test med bare noen få spørsmål i hver test. Tenk over motivasjonen det kan gi ved å ta flere mindre tester av stigende vanskelighetsgrad, i stedet for én stor test.


En variant som gjør det lett å utvikle tester på formen lett-middels-vanskelig, er å starte med å lage den vanskelige testen, og så rett og slett kopiere denne testen og kalle den nye kopien middels. Denne kan ha noen hint i oppgaveformuleringene som gjør testen lettere, eller oppgavene kan endres litt (og de vanskeligste spørsmålene kan fjernes). Den enkleste testen kan ha basisspørsmål som i lys av den vanskelige testen, oppfattes som banale. Fordelen med en slik inndeling, er at elevene/studentene får noe å strekke seg etter og lettere ser graderingen av kunnskapsnivå i faget.

En kan også sette opp som arbeidskrav at en må oppnå for eksempel 20 poeng i løpet av et semester. De kan samle poeng ved å ta ulike tester. Hver vanskelige test gir 5 poeng, mens lette tester kun gir 2 poeng. Slik kan elevene/studentene samle poeng og ta lette/middels/vanskelige tester slik de føler for. Med ett er testene mer morsomme. En kan for eksempel gi en ekstra oppmerksomhet (en bonustest? :-) til de som klarer å oppnå 20 poeng ved hjelp av bare vanskelige tester. Dessverre er det nok ikke noen eksisterende testprogramvare som støtter slike opplegg, men ved å kontrollere besvarelsene eller ha klare regler på hvordan elevene/studentene skal velge tester, kan en oppnå mange morsomme varianter av differensiering.

Du står fritt til å bruke eksemplene fra denne tipsserien i egen undervisning. Svend Andreas Horgen har holdt mange foredrag og kurs om digitale tester (og pedagogisk bruk av IKT generelt), og underviser blant annet et nettbasert fag om IKT og læring hvor digitale tester inngår som pensum. Dersom du synes denne tipsserien er nyttig, så må du gjerne spre en lenke til andre. Har du innspill, tanker, erfaringer eller andre idéer, så legg gjerne igjen en kommentar!

Lærestoff som test

Det har vært en pause i tipsserien om digitale tester, men nå er den endelig tilbake! De forrige tre innleggene (9, 10 og 11) handlet om spørsmålstyper i it´s learning. De første 8 innleggene tok opp ulike måter å bruke tester på, fordeler og utfordringer og en del konkrete tips. Vil du se gamle innlegg, så klikk på lenken "Tipsserie 1" i margen. Serien er på langt nær ferdig. Heretter postes et nytt innlegg hver uke (ferdigskrevet på forhånd, autoposting :-) inntil serien er ferdig.

Denne gangen er det klart for et pedagogisk tips som går ut på hvordan en kan presentere lærestoff i form av en test. Utgangspunktet for de følgende eksemplene er en mengde tekst, for eksempel en halv A4-side med faktaopplysninger om temaet ”norske konger” (temaet kunne vært hva som helst). La oss anta at mange vil synes dette er et kjedelig tema. Er det mulig å tenke anderledes, og presentere deler av lærestoffet i form av en test? Kan lærestoffet bli morsommere, og kan det skape variasjon og engasjement?

Variant 1:

En enkel variant er å skrive inn teksten i et spørsmål av typen ”Velg fra liste” (eksempelet under er fra testverktøyet i it´s learning). Deretter velges noen utvalgte ord i teksten som ”blanke områder”. Oppgaven blir da å fylle inn riktig ord fra nedtrekkslisten på hvert sted som er blanket ut. Målet er å få eleven/studenten til å bli mer konsentrert ved å aktivt måtte ta del i teksten på denne måten. Dersom ordene som blankes ut ikke har noe med hverandre å gjøre, vil svaret ofte gi seg selv av sammenhengen.

For å gjøre denne oppgaven litt vanskeligere kan andre passende alternativer (såkalte lure-alternativer) legges inn. Det er ikke noe i veien for at teksten kan være veldig lang og bare ha noen få sentrale ord som skal fylles ut. Legg merke til at spørsmål av denne typen kan formuleres slik at eleven/studenten må forstå sammenhengen og budskapet i teksten for å kunne svare. Det krever aktiv lesing, og det er jo nettopp det som er hele målet. De må gjerne få alt rett, men for å klare det må de aktivt lese og forstå. En får ikke gå videre før en har svart alt rett. Sammenlikn dette med å lese i en bok - da kan gjerne teksten gå eleven/studenten hus forbi.

Det er også mulig å integrere bilder, lyd og video innimellom annen tekst i slike spørsmål. Hvis spørsmålet blir nokså komplekst, kan det være aktuelt å stille inn slik at spørsmålet gir for eksempel 15 poeng i stedet for 1 poeng. Dersom eleven/studenten i spørsmålet i Figur 1 får riktig på noe, men ikke alt, vil en da kunne få for eksempel 9 av 15 poeng.

Variant 2:

Ved å bruke umiddelbar tilbakemelding (noe som er mulig i de fleste testsystemer), kan lærestoff presenteres på en enda mer avansert måte. Trikset her blir å først formulere et spørsmål tilhørende et stykke tekst, lage noen alternativer, og til slutt legge originalteksten inn i en tilbakemelding som vises ved feil/riktig svar. En kan for eksempel spørre: ”Er det riktig å påstå at norsk folkedans har sitt utspring i bla bla bla” og så vise tilbakemelding med en forklaring, uansett valgt alternativ. Det vil dermed både bli en utfordring å klare å svare riktig, og deretter vil det skape nysgjerrighet for å få den utdypende forklaringen. Det er altså tilbakemeldingen som er selve lærestoffet i denne varianten.

Variant 3:

En kan dra forrige eksempel et skritt videre, og tenke seg at oppgaveteksten ikke bare inneholder et spørsmål, men også en god del av teorien. Altså skal både teori og spørsmålstekst skrives av læreren i samme felt – i spørsmålsfeltet! ”Men vent – da blir det jo nokså lett å svare på spørsmålet”, tenker du kanskje. Joda, men bare for den som leser teksten. At løsningen står formelig sort på hvitt i spørsmålsteksten, er ikke noe problem. Det er hele hensikten. Et problem er nemlig rett og slett at elevene/studentene ikke leser lærestoffet - eller at det ikke prosesseres (tankene er et annet sted). Denne varianten kan gjøres mer spennende ved å ha noe av teorien sammen med spørsmålet, og resten av teorien som tilbakemelding som vises først etter at spørsmålet er besvart.

Variant 4:

En lærer har mange roller i en undervisningssituasjon, men en viktig del er å prøve å hjelpe elevene/studentene til læring. Fakta står ofte i boka. Noen få elever/studenter er smarte nok til å selv oppdage større sammenhenger ved å lese mellom linjene. Mange andre trenger hjelp av læreren til å oppdage smarte, finurlige observasjoner og/eller større linjer i fagstoffet. Hva med å oppgi teorien og spørsmålet sammen (som i variant 3), og deretter stille et vanskelig spørsmål som tester nettopp på linjer/forståelse? Siden mange ikke vil klare å svare, kan en forklaring av den art som en lærer typisk vil kunne forklare i en forelesning eller i en time, gis i en tilbakemelding. Slik blir også spørsmålet gradvis mer avansert - fra teori som forklares i spørsmålsteksten, til et spørsmål som kontrollerer at en har fått med seg poenget, til en tilbakemelding som drar fagstoffet et hakk lengre.

Variant 5:

En variant jeg har prøvd ut på denne bloggen, er denne: Et alternativt referat fra Kongsberg. I korte trekk gikk det ut på at jeg skrev en oppsummering (etter å ha vært på Kongsbergkonferansen 2009) i form av en digital test, og la dette ut på bloggen. Jeg logget svarene, og vet dermed at det var veldig mange som tok testen og svarte riktig (og med det ikke bare leste oppsummeringen, men også forstod innholdet i den). På samme måte kan en lærer tenke kreativt om informasjon som i utgangspunktet er kjedelig, for eksempel oppsummeringer av klasseturer/ekskursjoner, møtereferater, brannvern-reglement, generell informasjon og liknende. Husk at morsomme krumspring lettere huskes, men vær også sikker på at du slike tester virkelig gir merverdi sammenliknet med vanlig informasjon :-)

Dette innlegget har nok en gang diskutert hvordan digitale tester kan brukes formativt - for å forsterke læring. Jeg tar alltid opp "lærestoff som test" blant eksemplene i foredragene/kursene jeg holder om digitale tester, og det virker på lærerne/tilhørerne som at idéen slår an. Idéen slår veldig godt an i mitt eget hode. For høsten 2009 har jeg planlagt enda en ny variant av "lærestoff som test" som skal testes ut i programmeringsfaget Webprogrammering i PHP i forbindelse med et FoU-prosjekt om læringsmål, formativ vurdering og summativ vurdering. Mer om dette i et kommende blogginnlegg (blir for langt å ta inn her ;-)

Går det an å tenke "lærestoff som test" i ditt fag? Det får du selv avgjøre. Har du forslag til andre varianter, erfaringer med dette eller andre kommentarer, så del gjerne med meg og de andre som leser denne bloggen.

Du står fritt til å bruke eksemplene fra denne tipsserien i egen undervisning. Svend Andreas Horgen har holdt mange foredrag og kurs om digitale tester (og pedagogisk bruk av IKT generelt), og underviser blant annet et nettbasert fag om IKT og læring hvor digitale tester inngår som pensum. Dersom du synes denne tipsserien er nyttig, så må du gjerne spre en lenke til andre. Har du innspill, tanker, erfaringer eller andre idéer, så legg gjerne igjen en kommentar!

Sommerrefleksjoner

Det er travle tider og det har gått utover bloggingen dessverre. Da er det greit med noen sommerrefleksjoner. Dette er forresten skrevet på iPhonen på Gardermoen :-)

Jeg har holdt mange kurs i det siste om Web 2.0 og digitale tester, blant annet i Halden, Stavanger og Trondheim. Jeg lærer noe nytt hver gang fra dialogen med tilhørerne og refleksjonene i forkant og ettertid.

Twitter-tipsserien jeg startet med Mac-tips går sin gang. Hver dag til nå har det blitt postet 3 tips automatisk, men siden det er sommer har jeg redusert til to om dagen. Det er nå postet ca 60 tips og det er faktisk over 180 personer som følger den dedikerte twitterbrukeren macsvendah. Jeg har ikke gjort annen markedsføring enn å opplyse om twitterserien et par ganger i starten på Twitter - resten har twittermiljøet selv spredt. Det er veldig mye å lære fra arbeidet rundt denne serien, og jeg får ny innsikt i mekanismene rundt sosial web. Jeg kommer tilbake med et oppsummerende blogginnlegg utpå høsten når tipsserien er ferdig.

Det er også utrolig lærerikt å være moderator i delogbruk.no. Jeg kommer til å skrive et oppsummeringsinnlegg fra en moderators synsvinkel når jeg får tid litt utpå høsten.

Det har blitt en pause i tipsserien om digitale tester. Den starter jeg opp igjen i august og fullfører relativt raskt (har skrevet teksten ferdig). Jeg planlegger flere nye tipsserier om læring, og en som oppsummerer mac-tipsserien på Twitter. Følg med etter ferien!

Jeg skal også komme med oppsummering fra to e-læringskurs etter ferien. I vår har jeg nemlig rettet mange øvinger og samlet godbiter og fått flere tanker rundt bruk av IKT i undervisningen. Lærerne som har tatt kursene har jobbet godt og har mange gode tanker og ideer om fremtidens læringsarenaer

Jeg jobber sammen med BI og HiNT i et spennende prosjekt om læringsmål, vurdering og "Biggs constructive alignment". Til høsten skal vi prøve ut ulike former for underveisvurdering i en rekke fag. Det blir veldig spennende. Referat kommer.

God sommer til alle lesere!

Automatisert tipsserie på Twitter

I dette blogginnlegget skriver jeg om planene med å kjøre en automatisert tipsserie på Twitter og hvordan denne ble endret/forbedret etter råd fra følgere i Twitter-nettverket mitt. Jeg reflekterer mot slutten over mulige gevinster av et slikt opplegg . Selve tipsserien handler om Mac, men dette blogginnlegget handler mest om sosiale medier og forholdet mellom blogg, twitter og læring. Som vi skal se blir en klar målformulering viktig.

En plan om å dele Mac-tips

Operativsystemet Mac OS X er kjent for å være enkelt i bruk og vakkert å se på. Det er også et veldig kraftig operativsystem med en hel rekke finesser og nyttig funksjonalitet. Jeg vil ha det beste dataverktøyet, så derfor bruker jeg Mac. Jeg liker å beherske de systemer jeg bruker og har over tid snappet opp en del virkelig gode Mac-tips fra ulike kilder, eller bare tilfeldigvis oppdaget triks og nyttig funksjonalitet i min daglige databruk. Jeg har en liste med mange tips som går på selve kjernefunksjonaliteten i operativsystemet, og en tilsvarende liste for ofte brukte nytteprogrammer. Tastatursnarveier er effektive i bruk, men det er også bruksmønstre som er kjekke å kjenne til. Jeg bruker disse triksene jevnlig fordi de gir meg økt produktivitet eller hjelper meg til å løse oppgaver på en god måte. Andre triks gjør at jeg får idéer til nye produksjoner.

Jeg kan en del om digitale tester og skrev derfor teksten til 20 innlegg på forhånd som publiseres jevnlig (av og til) for å få fokus på digitale tester over tid. Jeg har skrevet mange Mac-relaterte tips på bloggen min (i hovedsak i 2006 og 2007) uten å strukturere i en tilsvarende tipsserie. Summen av tidligere bloggtips og nye tips jeg har samlet/liker (som ikke er publisert på bloggen) har jeg i et års tid planlagt å samle og systematisere i et enormt stort blogginnlegg med for eksempel mine topp 100 mac-tips. Eventuelt tenkte jeg å lage et databasedrevet system som hadde tipsene strukturert. Jeg har nå endret disse planene og kommet frem til noe lettere og forhåpentligvis bedre.

Inspirasjon

Morten Røvik skrev for en tid tilbake en genial tipsserie myntet på iPhone-brukere på Twitter. Alle tipsene startet med teksten "iPhonetips", et nummer og så et kort, konsist skrevet tips. Dette var en genial serie av flere grunner. For det første var det godt innhold. Tipsene var velskrevet ("to the point") og kunne gi ny kunnskap og bedre utnyttelse av iPhone. En del av tipsene virket banale (fordi jeg kunne dem fra før), men på den annen side vil det noen behersker være ukjent for andre, og motsatt. I tillegg er det godt å få repetisjon selv på det enkle. Kanskje oppdager en ting som har gått i glemmeboken. Repetisjon blir derfor det andre momentet som gjorde at jeg likte serien til Morten. En tredje fordel med en slik serie på Twitter har å gjøre med tidsaspektet. Ting tar tid. Det å få tips (evt. idéer eller kunnskap) over tid er gunstig med tanke på innlæring og nysgjerrighet. Et fjerde moment er følgere. De som vil kan følge med på det en skriver på Twitter. Det er et mye bedre forum å kringkaste i enn for eksempel ved å sende e-post direkte til kollegaer/venner i hytt og pine med sine tips.

Jeg ble inspirert av tipsserien til Morten og tenkte at jeg ikke ville kjøre min planlagte Mac-tipsserie her på bloggen min, men heller på Twitter. I likhet med Morten, tenkte jeg at det er lurt å oppsummere i ettertid på bloggen. Videre ønsket jeg å automatisere prosessen. Jeg programmerte derfor en webbasert løsning som automatisk kan poste meldinger på Twitter med jevne mellomrom. Løsningen er nå ferdig testet og velfungerende og må bare aktiveres. Jeg tenker nemlig at om jeg skal poste 100 mac-tips (og kanskje flere) på Twitter, over tid, så er det greit å automatisere det hele slik at jeg slipper å huske på å legge ut nye tips hele tiden. Da kan jeg fokusere på å skrive godt innhold fra tid til annen (i forkant), så skjer postingen og det tekniske av seg selv. Det er for øvrig ganske lærerikt å lage et PHP-script som kommuniserer med Twitter og som sparkes i gang (automatisk) med jevne mellomrom ved hjelp av en såkalt cron-jobb. Det er faktisk ikke-trivielt å få alle teknologier til å spille sammen. Jeg slet blant annet med æøå-problematikk, at alle + tegn forsvant og problemer med curl på tjeneren, for å nevne noe. Jeg skal skrive detaljert om hvordan denne automatiserte prosessen fungerer (kanskje med kode) i en kommende bloggpost.

Followers: What do you think?

Jeg har tenkt mye på om dette er lurt. Jeg har ca 200 followers. Ikke alle bruker Mac. Jeg har stor respekt for de som følger meg på Twitter. De er jo i praksis mitt nettverk og slik mitt "publikum" når jeg kringkaster noe. De mener forhåpentligvis at jeg har noe fornuftig å si og vil høre på mine bidrag. Det er egentlig en stor ære å ha følgere på Twitter og jeg vil nødig miste noen av disse etterfølgerne bare for å skulle gjøre unna en slik tipsserie om Mac. Magefølelsen sa meg rett og slett at selv om noen ville digge en slik serie, ville ikke alle mine følgere sette like stor pris på å få en jevn strøm av automatiserte twitringer fra meg om Mac-tips i hele juni/juli. Jeg tenkte selvsagt at jeg skulle twitre som normalt innimellom alt det automatiserte og slik oppveie for "støyen", men begynte å lure på om jeg burde avlyse det hele og heller poste på bloggen min. Jeg lurte også på hva som var passende mengde og tidsspenn for en slik serie.

Jeg tenkte mye selv, men trengte tilbakemelding og spurte derfor på Twitter om hva folk syntes! Jeg forventet ikke svar, men det kom faktisk mange gode svar på bare et par timer (lørdag :-) Det å få innspill på denne måten (så umiddelbart) vitner i seg selv om noe av styrken til Twitter! Her er noen eksempler på tilbakemeldinger:

• paljoakim: du kan jo evt ta fem og fem i et blogginnlegg og poste når det er oppdatert?
• erikgrande71: ang mac-tips. Ja takk! Men muligens samle i blogg? Og så varsle på twitter?
• PGelisa: Det tåler vi sikkert, også vi som ikke bruker Mac ;)
• leifole: Tenkte du å blogge eller twitre tipsene? :D
• astronewth: Ja. Bruker ikke Mac, så for meg blir det bare twitterstøy. Om du legger tipsene i bloggen, derimot... ;-)
• urke: Hvorfor ikke bare blogge alle tipsene og poste en link her? Twitter er da ingen papiravis.
• mortenrovik: Du vil nok risikere en og annen unfollower, men innhold er det som folk vil ha. Innhold og konversasjon :-) tror jeg.

Det var også noen som twitret at de så fram til en slik serie. Det er sikkert også noen som ikke følger meg per i dag som kan være interessert i Mac-biten av det jeg twitrer, men ikke alt om utdanning, e-læring, data og liknende. De vil altså ha Mac-Svend, ikke alt det andre.

Post tipsene på bloggen?

Noen av forslagene fra twitrere går på å poste tipsene (i én eller flere omganger) på bloggen og så twitre lenke til disse blogginnleggene. Jeg ser fordelen med en slik strategi overfor de som følger meg, og det var faktisk det jeg opprinnelig tenkte før jeg så Twitter-serien til Morten (om iPhone). Det jeg lurer på, er hvor stor den faktiske effekten av ett eller flere blogginnlegg med varsling på Twitter blir? Det fins tusenvis av Mac-tipssider og gode blogginnlegg som folk kan gå til.

Poster jeg ett blogginnlegg, og varsler om det på Twitter, vil mange skumme forbi og gå glipp av det, selv om de kunne hatt interesse av det. En twitter-tipsserie er derfor det jeg har mest lyst til. Jeg har allerede brukt X antall timer på å programmere et helautomatisert system for auto-posting mot Twitter. Det ønsker jeg å teste/bruke. Da er det bortkastet tid å droppe Twitter og gå tilbake til blogginnlegg med én varsling på Twitter :-)

Målet

Etter å ha laget en plan, spurt på Twitter og fått noen nye gode innspill, måtte jeg sette meg ned og tenke nøye gjennom målet med en slik tipsserie. Jeg kom fram til følgende: Jeg ønsker å spre tipsene på en slik måte at de som er interessert får dem med seg over tid. Jeg ønsker at tispene ikke bare skal ligge der som en informasjonskilde, men at folk skal ta dem i bruk og lære dem.

Løsning: Dedikert bruker

Hvis jeg lager en dedikert twitterbruker til twitterserien og sprer informasjon om denne via min primærbruker på Twitter (svendah), så løses de fleste problemer. Jeg kjører da først serien (automatisert) via Twitter med 1, 2 eller kanskje 3 tips hver dag. Da spres tipsene over tid og de som er på Twitter får en jevn og fin strøm uten å føle at de spammes: de har jo selv valgt å følge den dedikerte twitterbrukeren og dette er ikke min primære bruker!

Deretter lager jeg en eller flere oppsummeringer på bloggen. Blogginnleggene kan i tillegg være kategorisert og eventuelt ha noe ekstra "kjøtt på beinet".

Dette dekker målet mitt veldig bra og har ingen negative sideeffekter. Læring skjer over tid, og til slutt blir det repetisjon og mer grundige forklaringer på bloggen. Oppsummert:

• Jeg har laget en ny Twitter-bruker som heter macsvendah
• Denne brukeren poster ca 3 tips hver dag i hele juni – automatisk
• De som vil kan følge denne brukeren
• Alle tipsene har i tillegg taggen #sah_mactips og det er dermed lett å søke opp om en skulle ta litt Twitter-fri innimellom. En kan selvsagt også gå til twitterbrukeren macsvendah og der få listet opp alle twitringer.
• Etter at alt er lagt ut kommer en oppsummering på bloggen min med én enkel twitter-varsling (påkjenningen for ikke-Mac-ere blir da minimal ;-)

Noen refleksjoner om hvorfor dette er spennende

Målet med serien er som sagt å spre mine egne favorittips om Mac OS X på en god måte. Basert i erfaringer fra undervisning tenker jeg på hvordan informasjon kan omdannes til kunnskap og læring. Dette mener jeg å dekke godt gjennom det skisserte opplegget. Den som vil ha tipsene over tid får dette gjennom Twitter (den nye brukeren dedikert til denne serien). Den som vil ha alt på en gang får det gjennom bloggen. Den som følger på Twitter får også oppsummering på bloggen (lenke via avsluttende tweet). Jeg slipper å løfte en finger underveis (med unntak av eventuelle svar). Tips passer i utgangspunktet utmerket for 1-N kommunikasjon. En kan selvsagt diskutere tipsene og bidra med egne tips, men dialog er ikke noe stort poeng for meg med akkurat denne serien. Dialog kan jeg gjøre med den vanlige Twitter-brukeren min (svendah) og i etterfølgende tipsserier.

En viktig motivasjon for å prøve noe litt utenom det vanlige, er at jeg ønsker økt erfaring og innsikt i sosiale medier. Derfor trenger jeg å teste ut ulike måter å bruke Web 2.0 på. Kringkasting via sosiale medier er et spennende felt som jeg ønsker å lære mer om. Opplegget skissert her er én måte å gjøre det på. Om den er god, gjenstår å se, men jeg tror det blir lærerikt for meg og håper tipsene blir til glede for mange. Det blir også morsomt å se hvor mange som vil følge den nye twitter-brukeren min og ikke minst hvor fort rykter om en slik serie sprer seg. Dette avhenger delvis av opplevd nytteverdi basert på innholdet i serien. Det er altså mange grunner til at jeg anser dette for å være et spennende eksperiment!

Dersom dette fungerer bra, så har jeg også laget et rammeverk og fundament som kan overføres til for eksempel en undervisningssituasjon. Jeg kan for eksempel bruke samme automatiserte prosess til å twitre påminnelse om viktige tidsfrister, gjøremål e.l. uten å måtte huske på dette underveis i semesteret. Nye tipsserier som er kortere, og kanskje en innholdsmiks av ymse tema, kan sågar kjøres automatisert via primærbrukeren min svendah . Jeg mister ikke dialogen, men automatiserer og sprer innleggene mine over tid. Kommer jeg på 10 gode ting jeg vil ta opp på Twitter en søndags kveld, så kan jeg spre disse jevnt utover i neste uke uten å måtte lage påminnelser i kalenderen. Vi får se, men jeg ser potensialet.

Alt arbeidet i tipsserien er altså gjort på forhånd, både innhold og det tekniske knyttet til utleggingen. En kan argumentere mot noe slikt og si at poenget med sosiale medier er å bygge noe sammen og å kommunisere. Jeg kunne selvsagt startet på en tipsserie ved å poste noen av mine tips, lagt til en passende tagg og så håpe på at andre kunne bygge videre med sine tips slik at vi i sum bygde tipsserien. Nettopp det kan vi gjerne gjøre, men neste gang! I dette tilfellet bruker jeg det sosiale mediet Twitter til å spre noe jeg allerede har skrevet ferdig og som er mitt. Min egen tipsserie. Så får de som liker idéen og tipsene følge brukeren macsvendah. Vi får se hva som skjer.

Til slutt vil jeg si at dette ikke er unikt. Det å lage en tipsserie på Twitter med oppsummering på bloggen etterpå, har for eksempel Morten (og mange andre) gjort før meg. Dedikerte brukere til ulike formål er ikke noe nytt. Noen har sikkert også automatisert prosessen. Aviser og tidsskrifter har tilsvarende systemer som automatisk poster oppsummeringer av sine artikler på Twitter. For meg handler likevel dette om læring og egen utvikling, samt en mulighet for meg som sluttbruker å spre egne erfaringer på nye måter. Målet mitt er viktig, og gjennom prosessen med å finne ut hva som er beste måte å nå målet på, har jeg lært mye. Har du tanker? Som vanlig er alle innspill interessante!

For the record: Tipsserien starter mandag 1.juni selv om alt er klargjort nå. Trenger litt modningstid i fall noe skal endres.

Flotte presentasjoner med Keynote

Har du noen gang holdt foredrag og hatt behov for å presentere websider eller andre bilder som er komplekse/store (i dimensjon)? Det er mulig å gjøre dette effektivt og lekkert ved hjelp av Keynote (en av mange grunner til å velge Mac). Overgangen magic move animerer forskjellen i tilstanden til objekter som inngår på flere etterfølgende lysbilder. Denne filmen viser hvordan effekten magic move kan brukes kreativt til å raskt lage flotte presentasjoner. Filmen er innspilt i HD (se gjerne i fullskjerm nedenfor, evt. direktelenke her: http://www.youtube.com/watch?v=gd6Uv_Cw_-Y)

Magic move er i seg selv veldig spennende og den kan brukes til mye mer enn vist i filmen over. Jeg krydrer som regel med en del ekstra for å forbedre ytterligere, men filmen viser i hvertfall grunnprinsippene til hvordan du raskt kan lage visuelt tiltalende presentasjoner. Se opp for flere Mac-relaterte tips fremover!

Etter en konferanse

Har du noen gang arrangert en konferanse eller et seminar der du ønsker å dele ut presentasjonene i ettertid? Spørsmålet er hva som er beste praksis for å gjøre dette. Jeg har noen tanker og observasjoner om hvordan tjenesten Slideshare kan brukes til dette formålet, men kanskje du har andre erfaringer?

1: Egen konferansebruker

Alle presentasjonene til en vanlig slidesharebruker kan aksesseres via en lenke som har følgende oppbygning: http://www.slideshare.net/brukernavn. De besøkende kan legge igjen kommentarer og det vises en taggsky som bidrar til å kategorisere og indikere hva presentasjonene omhandler. En ulempe er at bare noen få presentasjoner vises på forsiden. Siden en må velge "Vis mer" kan de besøkende få inntrykk av at det ikke er så mye innhold. Det er også dumt i forbindelse med for eksempel en konferanse at noen presentasjoner ligger mer skjult enn andre.

Mange har prøvd å lage en egen slideshare-bruker som heter "konferansenavn". Da vil lenken bli http://www.slideshare.net/konferansenavn. En slik lenke er det lett å huske, og da samles alle presentasjonene under denne "brukeren". Kongsbergkonferansen har gjort dette: http://www.slideshare.net/kongsberg2007.

2: Egen tagg

En annen tilnærming er å lage én felles tagg, for eksempel "konferansenavn2010". Alle presentasjoner må da tagges med denne. Siden "konferansenavn2010" er en fiktiv tagg så se for eksempel hvordan taggen "web20": http://www.slideshare.net/tag/web20 ser ut. Poenget med tagging er at hvis alle tagger med "konferansenavn2010" så vil de brukerne som ønsker å legge ut presentasjonen på sin egen Slideshare-bruker, kunne gjøre det. De må i tillegg huske å tagge bidraget med konferansen sin tagg for å bli med når presentasjonene skal spres til deltakerne i ettertid. Denne måten å gjøre det på er også i mer Web 2.0-stil: en lar hver enkelt bruker gjøre jobben i kombinasjon med smart bruk av teknologien, i stedet for å ha en ansvarlig person som først samler inn alle bidrag og så legger disse ut. Lenken er nesten lik den i punkt 1, bortsett fra "tag" midt i url-en.

3: Event

Et tredje alternativ er å lage en såkalt "event" etter å ha valgt Community. Der finnes det et valg som heter "create an event" og så my du legge inn noen opplysninger. Dette ble gjort i etterkant av årets NVU-konferanse, og som du ser av lenken blir den hakket mer kompleks: http://www.slideshare.net/event/nvukonferansen-2009/slideshows.

Har du noen erfaringer med hvordan en på en fin og effektiv måte kan spre presentasjoner fra en konferanse/seminar?

Film: Eksport av spørsmål med QTI

Det tar tid å lage digitale tester (flervalgstester). Det gir mening å dele det en har laget med andre. Mange testverktøy følger en standard som heter IMS/QTI og som gjør det mulig å eksportere tester ut av et verktøy og inn i et annet. Filmen viser hvordan en test kan tas ut fra en site i it´s learning og inn i en annen site, slik at lærere kan samarbeide og dele på tvers av institusjoner. I tillegg forklares hva zip-filen som brukes under eksporten inneholder, det vil si hvordan QTI standarden fungerer overordnet.Her er lenken. Filmen er spilt inn i 1280x720 som for tiden er maks av det YouTube støtter - derfor kan du se den i HD (for bedre kvalitet, HD-ikonet er nederst til høyre).

Det tar forresten laaaang tid å lage slike filmer har jeg funnet ut, men øvelse gjør mester og en lærer seg etterhvert noen teknikker for å bli mer effektiv. Det er lett å henge seg opp i detaljer som egentlig er ubetydelige overfor sluttbrukeren. Har du noen innspill til hva som kan gjøres bedre? Hvordan opplever du å se filmen, er det for mye tekstlig informasjon, for eksempel? Setter pris på alle typer innspill!

Geotagging

Geotagging av bilder innebærer å legge til geografiske koordinater i metainformasjonen i bildene. Om det gjøres, kan en se på et kart hvor ulike bilder er tatt, men det er også andre bruksområder (nederst i dette innlegget). Geotagging kan gjøres tungvint ved å skrive inn koordinatene, enklere ved å klikke på et kart for hvert bilde, eller helautomatisk ved å la en GPS gjøre jobben. Det nye iPhoto 09 (programvare for bildeadministrasjon som følger med Mac) støtter geotagging. Antar at flere andre programmer på både Mac, Windows og Linux gjør det samme.

Overordnet om prosessen

Inspirert av blant annet Martin Bekkelund, Eirik Solheim og en kollega, gikk jeg i forrige uke en runde i Kristiansund med GPS og kamera for å gjøre mine egne erfaringer. Det er mulig å bruke hvilken som helst GPS så lenge denne kan lage en logg av hvor en har beveget seg. Jeg brukte iPhone sin innebygde GPS, hadde denne i bukselommen og tok bilder med speilreflekskameraet (Canon 450 EOS). Etterpå overførte jeg bildene til maskinen, brukte et 3.parts program til å legge inn GPS-informasjonen i hvert enkelt bilde, og lastet til slutt bildene opp på Flickr. Det morsomme er at bildene som har geotagget informasjon i seg kan vises på et kart hos Flickr - og hvis jeg vil kan jeg også laste opp til Google Maps og/eller Google Earth. Dermed ser en nøyaktig hvor hvert bilde er tatt. Se selv.

Geotaggede bilder vises på kart på Flickr

De to siste bildene viser også hvor nøyaktig GPS-en til iPhone er. Det ene bildet er tatt fra den andre siden av veien mot den kataloske kirken i byen, mens det neste er tatt etter å ha krysset veien (altså står jeg på selve kirketrappen). Dette reflekteres på kartet (zoom gjerne inn på kartet før du klikker rundt på bildestripen).

Meta-informasjonen for hvert bilde avslører for eksempel at den katolske kirken er på 71,39 meter over havet (nederst). Dette kan stemme, men om det er helt nøyaktig, tør jeg ikke si, fordi Klippfiskdamen er i følge iPhonen på hele 49.86 meter over havet. Jeg tror nok at 2 meter ville vært mer riktig for hennes vedkommende. Uansett - koordinatene som angir posisjon fungerer, selv om høyden er litt upålitelig. Vet ikke om GPS-er generelt eller bare iPhone-GPS-en er unøyaktig på høyde?

Detaljert fremgangsmåte

Her er fremgangsmåten jeg brukte:

• Jeg startet med å stille klokken på kameraet slik at den var på sekundet lik klokket på iPhonen. Absolutt nøyaktighet er viktig dersom en kjører bil, ikke når en står i ro/går til fots, men det skader ikke å være presis. Tidspunktet er nemlig nøkkelen til suksess.
• GPS-applikasjonen MotionXGPS kjørte (på min iPhone) for å spore hele ruten. Programmet kjører selv om jeg "slår av" telefonens skjerm, og virker bra selv om den er i bukselommen.
• Tok bilder underveis med Canon 450 EOS. Kameraet vet ingenting om at iPhonen sporer ruten, men siden jeg har begge med meg, er grunnlaget tilstede for å koble riktig sted opp mot riktig bilde i ettertid.
• MotionXGPS lager en GPX-fil med alle koordinater. GPX er en XML-fil, og du kan se bilde (klikk for stor versjon) til høyre. Denne filen sendte jeg via e-mail til meg selv fra iPhonen når jeg kom hjem, og åpnet filen på Mac-en.
• Overførte bilder til Mac-en. Disse kommer rett inn i iPhoto. Problemet er at bildene ikke har geo-data knyttet til seg enda. For å løse dette kan en gjøre om slik at ikke iPhoto startes automatisk, og heller overføre til en mappe først via programmet ImageCapture (følger med Mac, lagd av Apple). Eventuelt kan en, som jeg gjorde, importere som vanlig til iPhoto og så eksportere ut bildene, slette dem fra iPhoto, legge inn geo-dataene og så importere igjen. Det høres slitsomt ut, men er gjort i en håndvending. Jeg skulle likevel gjerne sett en løsning som kunne operere direkte på kildefilene i iPhoto for å automatisere prosessen ytterligere. Optimalt sett skulle det vært mulig å importere en GPX-fil inn i iPhoto. Mulig Apple kommer med slik funksjonalitet i en fremtidig oppdatering.
• For å få riktig geo-informasjon inn i meta-beskrivelsen til hvert bilde (den såkalte Exif-informasjonen) er det lurt å bruke et program som automatiserer jobben. Jeg brukte GPSPhotoLinker (gratis) for å flette inn GPS-informasjonen i Exif-informasjonen i hvert bilde i en batch-jobb (dvs at alt gjøres automatisk i en jafs).
• Når bildene var geotagget (4 sekunder) så dobbeltsjekket jeg at selve originalfilene faktisk var metatagget ved å åpne i Preview (samme program som viser PDF-filer, dobbeltklikke bildefilen) og så se på informasjon om bildet (Cmd+I). Under Exif-tabben ligger det GPS-informasjon dersom det ble vellykket.
• I visshet om at bildene nå var beriket med mer meatinformasjon, lastet jeg alle bildene inn i iPhoto og slettet de jeg ikke ville ha. La i tillegg til passende nøkkelord, beskrivelser og titler. For eksempel at "klippfiskdamen" er en "statue". Jeg synes slik manuell tagging har mye for seg og er vel anvendt tid.
• Bladde gjennom bildene i kartmodus i iPhoto og så hvordan prikken flyttet seg i takt med hvert bilde. Dette funket!
• Trykket på knappen i iPhoto: "Last opp til Flickr". Forutsetningen er at en har konto på Flickr og denne må settes opp første gang. I tillegg må du på Flickr eksplisitt akseptere geotagging. Dette gjøres i en av innstillingene hvor du tillater at geoinformasjon i Exif vises på Flickr. Utover det er slik deling superenkelt! Resultatet ser du over.

Oppsummert er denne prosessen veldig enkel. Den ser komplisert ut, men alt du trenger å gjøre er egentlig: Slå på GPS-enheten du bruker i sporingsmodus og ta bilder som normalt. Vel hjemme laster du over GPX-filen til datamaskinen. Last over bildene og bruk et program for å koble GPX-filen med bildene, da vil alle bildene geotagges. Last så bildene inn i bildeprogrammet du bruker.

iPhoto + Flickr

Når det gjelder Flickr, så observerer jeg med glede at alle nøkkelord, beskrivelser, titler jeg skriver inn i iPhoto, ikke bare lastes opp til Flickr, men også omvendt! Hvis jeg endrer noe på Flickr, så endres det tilsvarende i iPhoto på Mac-en. Internett og Mac-en er altså i synk. Kun jeg kan endre på mine bilder. Alle andre kan derimot se. Jeg bestemmer selv hvilke bilder jeg deler via Internett. Genialt, enkelt og ikke minst morsomt!

Hva er for øvrig min motivasjon for å få til å geotagge mest mulig? Med iPhoto 09 (Mac) som har innebygget støtte for geotaggede bilder, kan en søke på et stedsnavn og så få ut alle bilder som er tatt på dette stedet. Jeg har tidligere tagget noen bilder med steder som "hjemme", "Trondheim" og så videre, men du verden hvor tidkrevende dette er, og det går bare å gjøre dette på noen få utvalgte steder. Med geotagging gjøres det for alle steder, automatisk. Det samme gjelder for øvrig iPhoto sin nye ansiktsgjenkjenning som behjelper jobben med å tagge ansikter betraktelig. Før gjorde jeg også dette manuelt for noen utvalgte personer. Nå finner iPhoto alle ansikter automatisk. Det jeg fortsatt gjør manuelt, er å tagge gode (men bare gode) bilder med informasjon som "fjell", "sol", "natt", "severdighet" og så videre. I sum gjør taggingen min og den automatiske geotaggingen det mulig å lett filtrere ut gode bilder av "Ole" som er tatt i "England" i nærheten av en "severdighet", for eksempel - da er det bare å lage et smart album/søk som har som kriterium både "Ole" og "England" som geotagget informasjon og "severdighet" (som tagg jeg selv har lagt inn). Dette gir mening når en har 10.000 bilder, og det er også morsomt å se bilder på nye måter. En kan slik lage temaserier, for eksempel "engelske broer" eller "norske vinduer". Geotagging gir grunnlag for langt mer enn å bare se hvor på et kart et bilde ble tatt! Jeg har forresten skrevet om smart tagging før, og det kan være verdt å lese.

Har du noen tips til andre ting en kan bruke geotaggede bilder til? Hvilke muligheter åpner seg?

Fins det bedre løsninger?

Jeg slo av visning av kartdata i programmet MotionXGPS for det er ikke noen vits i å bruke Internett-tilkobling under sporingen. Derfor vises bare en hvit kartbakgrunn på bildene under. Kartvisning kan slås på om en trenger å se veier og liknende under selve sporingen. Har du erfaring med andre GPS-sporeprogrammer på iPhone enn MotionXGPS, som du heller vil anbefale?

Programmet MotionXGPS i sporingsmodus.

Min observasjon er at det ikke er helt gunstig å bruke iPhone som GPS på lengre turer, fordi det krever mye batteri. I tillegg blir iPhonen liksom opptatt med GPS-sporing i stedet for å kunne være iPhone fullt ut (kan ikke plutselig ta fram kalenderen, ringe noen etc). Har du tips til en mer egnet GPS-enhet for bruk sammen med kameraer? Lett vekt er viktig for meg, og det er ikke nødvendig med skjerm (fordi skjerm gjør den unødvendig tung og batterikrevende). Altså søker jeg etter en dings for å ha i sekken, og som kun skal logge hvor jeg er og etterpå overføre loggen som GPX-fil til Mac-en. Jeg vet at slike enheter fins, men skulle gjerne hatt konkrete erfaringer og tips til hva som fungerer bra i praksis.

todo-tipset i it´s learning

Her er et tips som fungerer utrolig bra for min egen del, i min undervisningssituasjon. Kort fortalt mangler læreren et viktig redskap i it´s learning, nemlig en todo-liste. Jeg presenterer her en metodikk/opplegg som kan brukes for å spare tid og sette fokus på faglig utviklingsarbeid og veiledning, i stedet for administrativt rutinearbeid. Først får du lese om bakgrunnen, så kan du se en video som demonstrerer todo-listesystemet. Enjoy!

Et problem med LMS er at administrative og pedagogiske oppgaver tar tid for læreren. Det er slitsomt å holde orden og vite hva en skal gjøre til enhver tid, hvor det en skal gjenbruke er, og så videre. Her om dagen fikk jeg bekreftet at det ikke bare er jeg som sliter med at digitale undervisningsaktiviteter tar tid. Som en kursdeltaker sa: "når skal vi få tid til å gjøre alt dette? Gjenbruk er jo ikke så enkelt i praksis" (kurs om bruk av it´s learning i undervisningen, på Steinkjer).

Alle snakker om gjenbruk, men hvordan gjenbruke i praksis? Jeg har funnet løsningen for min egen del, og tror flere kan ha nytte av dette. Jeg tar utgangspunkt i egne fag - hvor jeg bruker it´s learning som utgangspunkt for aktiviteter (det være seg via innebygde verktøy i it´s learning og Web 2.0-tjenester). Hvert semester får jeg (automatisk) et nytt, tomt fagrom. Jeg starter med å kopiere alt fra forrige semester faget ble kjørt, og setter alle elementer inaktive. Tanken er å gjenbruke ved å aktivere elementene gradvis. Dette fungerer greit for innhold (mapper med lærestoff og øvinger og tester), men det fungerer dårlig med tanke på diskusjonsforum og informasjon og en del andre ting. Det blir så mye klikking, og enormt mye tid går med til å lete etter hva jeg skal gjøre når, hvor den informasjonen jeg skal gjenbruke ligger, og så videre. For å lage en god løsning, startet jeg med å identifisere noen egenskaper for fagene mine:

• Forumene fra forrige semester kan ha nyttig informasjon, gode svar som jeg kan ha bruk for, men ikke nødvendigvis.
• Jeg starter alltid mine fag med å skrive en velkomsthilsen på oppslagstavlen. Fort gjort, men det går litt tid på å formulere en god melding som har med alt jeg bør informere om. Dersom jeg slettet oppslaget i forrige semester, må jeg skrive på nytt. Hvis jeg deaktiverte, kan jeg lete i det gamle faget og klippe ut teksten. Det tar tid.
• Mitt nye fag skal ha et forum for presentasjoner (evt. en tråd i det generelle forumet). For å få aktivitet må jeg skrive et startinnlegg hvor jeg presenterer meg selv og instruerer dem om hva de skal gjøre.
• En del foruminnlegg egner seg godt i tilknytning til bestemte faglige tema/blokker. Når jeg er kommet til tema 7, må jeg lete gjennom det gamle forumet etter innlegg som egner seg. Jeg finner som regel disse etter litt leting og kan da klippe/lime.
• Mange aktiviteter ligger i mapper der de naturlig skjer. Disse er det ikke noe stress med, de ligger der, inaktive, og er bare å aktivere. Likevel kan det være nødvendig å minne studentene på om viktige aktiviteter (tester, undersøkelser, frister, obligatoriske aktiviteter) i det generelle forumet eller som melding/oppslag. Jeg må tenke aktivt gjennom hver uke om det er noe som må varsles fra om eller ikke.

Dette er da ikke noe problem, kan en tenke. All informasjonen ligger jo der, digitalt, klar til å bli gjenbrukt. En lærer må jo ha oversikt - selv om en har 4-7 fag hvert semester å holde styr på. Joda, men det er sikkert ikke bare jeg som spør meg hver uke: Hva skal gjøres når, og nøyaktig hvor ligger det? Det er en del leting og unødvendig administrasjon knyttet til alle punktene over. Jeg trenger et redskap. Jeg trenger en liste. Jeg trenger en todo-liste (gjøremålsliste). Hvor er denne? Hvorfor er det ikke et todo-verktøy i it´s learning? Hjeeeelp, jeg må ha en slik, men det fins ikke!

Jeg har prøvd ymse strategier, men først nå i januar oppdaget jeg den løsningen som for meg er optimal. Jeg må rett og slett selv lage meg en gjennomtenkt og funksjonell todo-liste - i it´s learning! Etter litt prøving, feiling og justeringer, har jeg kommet fram til et opplegg som fungerer helt utmerket for min bruk, og jeg tipper at det vil fungere tilsvarende bra for veldig mange lærere. For å forklare, lagde jeg rett og slett en film av todo-listen. Her er løsningen min (se gjerne i fullskjerm for maks kvalitet)

Trikset har virkelig gjort meg mer effektiv og sikrer at jeg gjør det jeg skal til riktig tid, ikke glemmer viktige ting, kan gjenbruke ting effektivt, og frigjør tid til faglig utvikling i stedet for administrative rutineoppgaver. Jeg merker at jeg har endret praksis på alt jeg gjør av faglig aktivitet som følge av innføringen av todo-listesystemet i mine fag. Dersom jeg tror at nye ting jeg lager kan gjenbrukes, legger jeg umiddelbart en generell versjon inn i todo-listen. Dermed ligger det klart til neste semester, og jeg har fått det ut av tankene - som en bør vekk fra skuldrene! Siden alle undersøkelser og forum fra tidligere semestre er kopiert inn i "Gamle..."-mappene, er informasjonen lett tilgjengelig ved behov. Akkumulering av stadig flere aktiviteter i todo-listen kan være et mål, men en må selvsagt også vurdere hvorvidt det en gjør virkelig egner seg. Spørreundersøkelser kan gi nyttige svar på dette.

Nå spørs det om du er enig i at dette med en slik todo-metodikk var et bra tips? Det har jo bare med administrasjon å gjøre, hva er det innovative i det? En skal ikke kimse av slike administrative triks og beste praksiser. Ved å frigjøre tid som ellers måtte gå til administrativt dummy-arbeid, får en tid til å utvikle nye faglige ting, opplegg etc. Line Kolås har skrevet et paper om nettopp dette: Gjenbruk - for da frigjør du tid til å lage nye aktiviteter og mer lærestoff. Jo mer du lager, jo flere ulike læringsstiler kan du imøtekomme. Når administrative rutineoppgaver ikke lenger blir noe tema, frigjøres også krefter og lyst til å lage nye ting. Hva tror du?